BABYLON



Babylon var en meget betydningsfull by i Midtøsten i gammel tid og midtpunktet i oldtidens Babylonia . Den var hovedsete for flere av de store rikene som behersket området gjennom tidene.

Babylon lå på begge sider av Eufrat . Den dekket på et tidspunkt omkring 10 km². Byen ble regnet for en av de mest praktfulle i datidens verden. Den hadde doble murer, og den ytre muren ble bygd av Nebukadnesar II . Murene hadde store, utsmykkede porter. Midt i byen var det en kai. Byen hadde store templer for Babylonias guder , som Marduk , byens skytsgud og Ishtar , fruktbarhetsgudinnen. Den var antagelig den største byen i verden på den tiden da den var på sitt mektigste.

Byen nevnes meget tidlig, rundt den tiden Sargon av Akkad levde. I Bibelen omtales den som stedet for byggingen av det store tårnet like etter vannflommen, og som en av byene Nimrod regjerte over. Den synes ikke opprinnelig å ha vært av de aller viktigste byene. Senere ble den hovedstaden i kong Hammurabis rike. På et enda senere tidspunkt, under Assyrias storhetstid, var det flere av kongene der som bygde den ut og viste den større interesse enn de assyriske byene.

Sin mest betydningsfulle epoke fikk byen i det nybabylonske rike. Nebukadnesar II anla etter sigende Babylons hengende haver , som ses på som et av Verdens syv underverker . Byen fortsatte å eksistere lenge etter at det babylonske herredømme for lengst var historie. Aleksander den store oppholdt seg i byen da han døde.

Apostelen Peternevner «menigheten i Babylon», men det er forskjellige meninger om hvorvidt han mente Babylon eller brukte «Babylon» som et oppnavn på det hedenske Roma. I det første århundre var Babylon anvendt som navn på Roma — for eksempel i jødisk-kristneskrifter som Johannes' åpenbaring, 2 Baruk og 4 Esra. Det antikke Babylon var på Peters tid begynt å gå til grunne. Det er også lite som tyder på at Peter skal ha skrevet fra den lille militærkolonien Babylon i datidens Egypt.

I de følgende århundrer begynte landskapet å forandre seg til et øde sumpområde, og til sist ble byen fullstendig forlatt. I dag er stedet viktig arkeologisk og historisk sett.

Mer........

Babylon, berømt oldtidsby, hovedstad i Babylonia. Ruinene av det gamle Babylon ligger nå i utkanten av Iraks hovedstad Bagdad.

Navn

På akkadisk het byen bab ili, «guds port», i Det gamle testamente bavel (derav vårt «Babel»). «Babylon» er den greske formen.

Historie

Byens tidligste historie er ukjent for oss. Byen er omtalt i kileskrifttekster allerede under Sargon av Akkad, ca. 2350 f.Kr. Midten av det 3. årtusen f.Kr. var et høydepunkt i urbaniseringsprosessen i det sørlige Mesopotamia. Denne skyldtes i første rekke utviklingen av en avansert vanningsteknologi og førte til omfattende økonomisk vekst i området. Babylon hadde begrenset betydning i Ur III (siste tredjedel av 3. årtusen f.Kr.), men da Hammurabi (1792–1750), grunnleggeren av det gammelbabylonske riket, gjorde den til da ubetydelige byen til sin hovedstad, var grunnlaget lagt for Babylons senere storhetstid. Byen spilte en helt sentral rolle gjennom 2. og 1. årtusen f.Kr. og var i perioder For-orientens viktigste by.

Kilder, funn

Kildene til Babylons historie er relativt fåtallige. Berømt er Herodots greske beskrivelse av byen (5. århundre f.Kr.). Bibelske kilder spiller en viss rolle. De viktigste opplysningene kommer fra arkeologien. Tyske utgravninger, som fant sted særlig på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, har avdekket en rekke monumentalbygninger fra Nebukadnesars nybabylonske by: tre store kongepalasser, en rekke tempelbygninger og bolighus. Særlig imponerende var byguden Marduks hovedtempel, Esagila. Tempelområdet utgjorde ca. 20 000 m² og var omkranset av en ringmur. Nesten ingenting er bevart fra Hammurabis tid. På grunn av beretningen om Babels tårn i 1 Mos 11 var arkeologene særlig interessert i den store zigguraten, men det er ikke funnet spor av denne. Byen var enorm etter datidens forhold og dekket et område på rundt 850 hektar. Befolkningstallet kan ha vært rundt 100 000 eller mer. Se også Babylons gylne murer og Babylons hengende hager.

Senere utvikling

Da Aleksander den store underla seg Mesopotamia, fikk han herredømme over en rekke større byer som hadde flere tusen års historie bak seg. Han ønsket å gjøre Babylon til hovedstaden i sitt imperium, men døde (i Babylon i 323 f.Kr.) før han hadde rukket å konsolidere sitt rike. I 306/5 f.Kr. ble Selevkia ved Tigris, grunnlagt av Selevkos 1 som en utpreget gresk by, valgt som selevkidedynastiets hovedstad i stedet for Babylon. På slutten av 300- og begynnelsen av 200-tallet tvangsflyttet kongene Selevkos 1 og Antiokhos 1 innbyggere fra Babylon til den nye hovedstaden. Selv om Babylon hadde greske innbyggere og enkelte babylonere tok greske navn, ble byen i liten grad påvirket av helleniseringen og fortsatte sin eksistens som en orientalsk by og ikke som en gresk polis. Samtidig begynte Babylons nedgangstid. Etter hvert mistet selevkidene de østlige provinser til parterne, og Babylon ble mer og mer svekket. Vanningssystemene forfalt og mye av området utviklet seg til sump. Rundt 200 e.Kr. var byen, som engang hadde representert selve innbegrepet av den østlige middelhavssivilisasjonen, på det nærmeste folketom.

Babylon i Bibelen

Også de bibelske kildene er viktige for vårt kjennskap til Babylon. Beretningen om Babels tårn i 1 Mos 11 er uten historisk verdi. I Kongebøkene og Jesaja-boken finnes imidlertid historiske opplysninger. Mens den greske litteraturen ofte betraktet Babylon med beundring, er de bibelske kildene negative og fremstiller Babylon som et symbol på synd, overmot, frafall og ondskap. Derfor har Gud selv bestemt at byen skal gå til grunne (Jes 13–14, Jer 50). En særlig skjellsettende begivenhet var babylonerkongen Nebukadnesars erobring av Jerusalem og bortføringen av kongehuset og Judas ledere til Babylon i året 586 f.Kr. I kristen og jødisk tradisjon skulle «det babylonske fangenskap» etter hvert få en lignende symbolbetydning som utferden fra Egypt. Men samtidig som bortførelsen til Babylon ble sett på som Guds straff for Israels synder, skulle også Babylon selv straffes for sin forsyndelse mot og undertrykking av Guds eget folk. I Det nye testamente fremstår Babylon som arketypen på all ondskap. I et rikt billedspråk skildres det syndige og onde Babylon, den store horen (Åp 17), som et synonym for Romerriket. Forestillingen stammer fra tidlig jødisk litteratur, der det undertrykkende Romerriket ble identifisert med Babylon, ondskapens høyborg.

Den jødisk/kristne arven er viktig og har vært med på å bestemme holdninger og mentaliteter i den vestlige kulturen like frem til våre dager. Som et synonym for kaos og dekadense, på samme tid fascinerende og frastøtende, har oldtidsbyen Babylon fått et rikt nedslag også i den moderne tidens kunst og litteratur.

Se Mesopotamia.

Ved sitat oppgi: Store norske leksikon, snl.no, Redaksjonen for politiske og historiske fag, 2011-04-05, http://www.snl.no/Babylon

Artikkelansvarlig

Redaksjonen for politiske og historiske fag er ansvarlig for denne artikkelen og fagansvarlig for alle artikler i fagkategorien Sumer / Babylonia / Assyria (Asias historie)

Marduk

Marduk var en viktig gud i akkadisk mytologi, og byen Babylons skytsgud. Han var sønn av Ea og Damkina. Opprinnelig var Marduk sannsynligvis en tordengud og vegetasjonsgud. Senere, etterhvert som byen Babylon fikk større betydning, ble han den høyeste guden i deres pantheon. I verket Enuma Elish fortelles det om hvordan Marduk beseiret Tiamat og reddet gudenes verden fra undergang.

Han ble ofte avbildet med en spade som et tegn på jordbruk og fruktbarhet, eller kjørende i en vogn og bærende på våpen. Han ble også avbildet sammen med en drage. Når en person ble konge av Babylon, var det vanlig at han gjennomgikk en seremoni hvor han holdt hånden til en statue av Marduk.

Marduk var gift med gudinnen Sarpanitu og far til Nebo.

Navnet Mordekai har antagelig sammenheng med navnet Marduk. Den bibelske personen Mordekai sies å ha brukt det i steden for sitt hebraiske navn Bilsjan.

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Marduk»

Kategorier : Mesopotamisk mytologi | Steders verneguder | Tordenguder | Jordbruksguder

MARDUK - BYENS SKYTSGUD








ISHTAR - FRUKTBARHETSGUDINNEN
Ishtar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

 Istar (Isjtar, Ištar, Ischtar, Ishhara, Irnini) var det akkadiske navnet for den gudinnen som av sumererne ble kalt Inanna . Istar var akkadernes viktigste gudinne.

Hun sies noen ganger å ha vært datter av måneguden Sin , andre ganger av Enlil eller Ea . Hun var både en fruktbarhetsgudinne og en krigsgudinne. I første rekke knyttes hun til kjærlighet og erotikk, og hun forbindes med flere elskere, særlig Dumuzi . Hun representerte forskjellige kvinnelige egenskaper, og noen ganger ble hun fremstilt med et barn som en morsgudinne. I tilbedelsen inngikk tempelprostitusjon.

Istar, eller også Ashtart, er det vanligste navnet på den store morsgudinnen hos de semittiske folkeslagene , som av og til også kaltes Asherah. Grekerne assimilerte henne - under navnet Astarte - til Afrodite . I det vest-semititske panteon er hun guden Els make, der Ashtart er kultens hovedguddom. Det er for hennes skyld at den sakrale prostitusjonen praktiseres på høydene, der man, i tråd med den magiske tankegang, ved analogi forsøker å forøke jordens og buskapens fruktbarhet.