SELVMORD

HVORFOR SELVMORD IKKE ER LØSNINGEN

Av Arnhild Rob, mars 2006

 

Det har gått mange år siden jeg laget denne artikkelen, og det gjorde jeg fordi mange ungdommer "flørtet" med slike tanker da, og jeg tenkte at hvis de hadde hatt litt mer kunnskap om hva som virkelig skjer hvis man begår selvmord istenfor å idyllisere det, så vil de kanskje tenke seg om flere gange før et slikt valg treffes.

I disse dager opplyses det om at nesten 700 personer begår selvmord pr. år i Norge, flesteparten av disse er menn.

Er det ikke på tide snart å opplyse mer rundt dette og la fakta komme på bordet?

Menneskehetens bevissthet øker for hver dag som går, det går i en forrykende fart nå, men ikke alle leser esoteriske verker, men vi som gjør det har en plikt til å opplyse om dette føler jeg.

Naturlovene har ikke endret seg, så det som står skrevet under her gjelder fortsatt.

Men en ting vil jeg tilføye, og det er at å sende lys og kjærlighet til de som har valgt å gå over på denne måten er til stor hjelp for vedkommende, så det må vi bare fortsette med!!

(Tilføyd 28.12.19 av Arnhild Yalena Rob)

I dag, 29.12  kom jeg over en You Tube utsendelse fra Birkemose gård fra 2008,( et åndelig senter i Danmark), med min tidligere esoteriske lærer, Asger Lorentsen (døde for noen år siden), hvor han bl.a kommer inn på temaet selvmord. Sikkert ikke noen tilfeldighet at jeg kom over dette dagen etter at jeg hadde vært inne og funnet fram til denne  gamle artikkelen min om selvmord.

Det sies jo at det ikke finnes noen regel uten unntak, og det er nettopp det han kommer inn på her.

I enkelte tilfelle kan denne erfaringen ligge i vedkommendes guddommelige plan.Gud rommer jo det hele, alt har sin plass. Dette må betraktes ut i fra et esoterisk synspunkt, hvis ikke blir det helt feil. Hvis du skal være Mester her på jorden, så må du jo ha bygget alt inn/ha erfart alt på denne jorden.

Asger sier at alle mennesker skal erfare selvmord en eller annen gang, enten her på jorden eller på andre planeter hvis man går på den åndelige utviklingsvei. Og noen ganger er det helt o.k, noen ganger har en fri vilje til å si "nå orker jeg ikke mer!", men det er IKKE alltid at det er like o.k. 

Han forteller om et eksempel på et slikt tilfelle, hvor det ikke var i vedkommendes plan, og hvor personen angret veldig på at han hadde gjort dette etter å ha kommet på den andre siden, og der slet han voldsomt med sin egen skyldfølelse. De hadde store problemer på de indre plan med å få healet han opp p.g.a hans skyldkompleks.

Asger hadde hatt sønnen hans i terapi, og de meddelte da videre til den som hadde tatt sitt eget liv at sønnen nok skulle klare seg. Dette ble sagt for å prøve og lette på hans skyldfølelse.

En må bare fortsette med å sende lys, kraft og kjærlighet  til de som har gjort et slikt valg, det når fram til de og hjelper mye!

Nå over til den opprinnnelige artikkelen!

 

Selvmordsstatistikkene øker og øker, og av de selvmordsforsøkene som blir forsøkt, så er det 13 ut av 1000 som lykkes i U.S.A. Av disse er 10 menn og 3 kvinner.

Kun ganske få barn over 10 år tar sitt eget liv og veldig få personer over 90 år tar sitt eget liv.

 

Å ikke klare og holde ut å leve livet, gjør at en velger denne løsningen fordi man tror at da "slukkes alle sorger" og man får fred.

Men slik er det dessverre ikke.......

 

Jeg kan forstå at man kan tro dette hvis man har et livssyn som sier at vi har kun et liv, og når dette livet opphører, så er alt over, og det finnes ikke noe mere!

 

Men et slikt livssyn holder ikke lenger!

 

I tidligere tider måtte man gå i mysterieskoler for å bli innviet i de esoteriske mysterier.

I 1875 mottok vi den teosofiske impuls fra mestrene Morya og Kuthumi,og mange av de teosofiske pionerer har gitt oss mye materiale å studere, og da vi i 1940 årene også fikk A.A Bailey bøkene (formidlet til henne via mesteren Djwal Kuhl, eller også kalt Tibetaneren), så kan hvem som helst nå studere disse okkulte emnene, og livssyn endres!

 

Vi har MANGE liv!

Det finnes INGEN DØD!

Vi ER våre sjeler, vi ER vår ånd, og vi er EVIGVARENDE!

 

I naturen har vi en grunnleggende lov som kalles PERIODICITETENS LOV.

Denne styrer hele manifestasjonen og har blitt iaktatt av vitenskapen overalt i naturen. En veksling som den vi ser mellom liv og død, natt og dag, ebbe og flo eller søvn og våkentilstand, og den er så generell og universell, at det er lett å forstå, at vi her kanskje står overfor den mest fundamentale loven i universet.

 

Som det sies i de urgamle skrifter, så er verdenenes oppståen og forsvinning som en regelmessig tidevannsbølge med ebbe og flo.

Alle livsenheter må foreta en tvungen pilgrimsferd gjennom naturens forskjellige riker, synlige såvel som usynlige.

 

Ingen livsenhet kan oppnå selvbevissthet unntagen gjennom en gradvis oppstigning gjennom alle bevissthetsgradene, fra de indre elementale riker, gjennom mineral, plante og dyreriket til menneskeriket, og hele tiden skjer utviklingen gjennom en syklisk eller periodisk manifestasjon.

I menneskeriket kaller man dette for gjenfødsel eller reinkarnasjon.

 

Før man inkarnerer, legges det en plan for dette livet.

Dette gjør den enkelte sjel i samarbeid med De Karmiske Herrer.

Man velger hvor man vil inkarnere, velger ens familie, venner o.s.v, slik at betingelsene legges mest mulig til rette for at man skal kunne lykkes med dette livets mål og læring, avvikling av karma bl.a.

 

Lengden på livet bestemmes også.

 

"IKKE EN FUGL FALLER TIL JORDEN UTEN AT GUD VIL DET!"

 

Når vi "dør", så har vi opphold på de indre plan til vi velger å komme tilbake i en ny fysisk kropp, og vi fortsetter der vi slapp i det siste livet vi hadde!

 

Med slike opplysninger så forstår vi fort at selvmord ikke er noen løsning!!

 

Vi kan aldri rømme fra oss selv.

 

Den eneste løsning er å LØSE problemene våre, da først gir de slipp!

Da har vi lært leksene våre.

 

Teosofien eller visdomslæren, den esoteriske tradisjon, kan fortelle oss at døden er det største av alle eventyr.

Den er bevissthetens fødsel inn i åndens riker etter ennå en inkarnasjon i kjødets verden.

 

HVA ER DØDEN?

 

Døden er, på samme måte som fødselen, en vakker begivenhet, en oppstandelse inn i lysets riker.

 

Den er vår reise tilbake fra landflyktighet og burde derfor være en gledelig og befriende begivenhet.

 

Døden innebærer alltid mulighet for større aktivitet og åndelig utfoldelse. Dessuten er den ensbetydende med gjensynet med gamle og nye venner og er en periode med hvile og gjenoppladning.

Etter den såkalte død, kan det indre menneske utfolde sine sådde frø og forberede seg til en større fremtidig kreativitet i kommende liv.

 

I de indre verdener styrkes den åndelige veiledning og Guds plan åpenbarer seg med hittil ukjent klarhet og herlighet.

Dødens prosesser, og overgangen til det astrale plan - i første omgang (senere går vi videre til det mentale og kausale plan, men det fører for langt å komme inn på dette her)er FELLES FOR ALLE MENNESKER!

 

Elisabeth Kubler - Ross, Raymond Moody, Shafica Karagulla, Maurice Rawlings og George Richie har bl.a gitt og gir fortsatt vesentlige bidrag til vår viten om døden og det hinsidige liv.

 

Gjennom disse modige forskeres innsats tegner det seg et helt nytt perspektiv på døden.

 

I følge teosofien, er døden et av de viktigste livstemaer overhodet.

 

Sokrates sa at filosofiens fornemste oppgave var å lære menneske å forberede seg til døden.

 

I mange forskjellige kulturer og åndelige tradisjoner har døden vært , og er fortsatt, en dypt integrert del av det daglige liv og dets høytider.

 

Denne eldgamle viten må nå på nytt vinne fram og bringe fornyet friskhet til det religiøse liv og åndelig inspirasjon til vitenskapen. Døden må opp på livets dagsorden!

 

I kraft av clairvoyante beskrivelser og nær - døden - opplevelser kan vi følge med inn i de indre verdeners mysterier og åpenbaringer.

 

NORMAL DØD

 

Hvis vi snakker om en normal dødssituasjon, så vil sjelen, på et gitt tidspunkt (avtalt dødstidspunkt) utsende en tilbaketrekkende vibrasjon.

Livstråden er den helt sentrale energilinje som går ut fra sjelen og helt ned til legemet - til det eteriske hjertet.

 

Ved dødstidspunktet vil altså denne livstråden trekkes tilbake.

 

Vi har lett for å glemme at kroppen vår kun er et hylster eller en frakk som må legges bort når den er utslitt.

 

Det INDRE menneske ER IKKE KROPPEN, men BOR i den for en stund!

 

Livstrådens løsrivelse overlater legemet til sin endelige oppløsning.

 

Når det fysiske og eteriske legemet er forlatt og bevissheten har opplevd den LYSENDE KLARHET, vil den første begivenhet være TILBAKEBLIKKET over det avsluttede liv.

Dette skjer i nærvær av vår skytsengel.

 

Mennesket vil da oppfatte hele den siste levende inkarnasjon som et stort kart foran seg.

Den samlede sum av handlinger, følelser og tanker fremtrer nå i et mektig mangedimensjonalt bilde. I et mektig syn sees hele det levde livet som akkurat er avsluttet.

Alt er tilstede i denne panoramiske erindring.

 

I denne utvidede bevissthetstilstand ser man livet SOM OMGIVELSENE OPPLEVDE DET!

 

Det er derfor i like så høy grad en speiling som en erindring.

Perspektivet er snudd på hodet, og man får anledning til å se seg selv utenfra.

 

Forståelig nok erkjenner mange allerede her hvilke feil de har begått, og det oppstår et intenst ønske om å vende tilbake og gjøre bot for de begåtte feil eller ondsindigheter.

 

Hvis et menneske er totalt oppslukt av hat eller forblendelse, så vil tilbakeblikket ikke fremkalle fortryllelse eller selverkjennelse, men der i mot desperasjon.

 

HVA VIL EN SOM NETTOPP HAR TATT SITT EGET LIV FØLE??

 

Omvendt må man si at alle de positive virkninger av ens liv kommer tilsyne.

Alle de ting man har gjort, følt, tenkt, som man slett ikke trodde ville nytte noe, og som nå vil vise seg som skjulte krefter som trakk i den riktige retningen eller ga hemmelig suksess.

 

Uansett hvem man er, så er tilbakeblikket den sannhetens time som vi alle vil oppleve og erfare!

 

Man bør ikke bruke så mye fantasi for å kunne forestille seg at dette er et overraskende syn.

 

Og dette kan virke særlig tyngende på et menneske som har etterlatt seg et spor av følelsesmessig kaos, forviklinger, ufullendte oppgaver, brutte løfter, ondsinnethet eller andre beskjemmende realiteter.

 

Situasjonen er en "domsavsigelse", men alt bedømmes i kjærlighetens lys.

 

Fra dette panoramiske erindringsbilde dras det så ut det vesentligste tendenser som har gjort seg gjeldende i det levde livet, og som derfor rommer nøkkelen til den neste inkarnasjonen.

 

Ut av den kolossale sum av øyeblikk og erfaringer trekkes så og si ut kvintessensen eller særlige nøkkelepisoder som vil prege det neste livet.

Allerede her kan skissen til det neste livet anes.

 

For alminnelige mennesker utkrystalliserer det seg 3 fremtidsfrø som peker i retning av hvordan de fysiske omgivelser vil bli, hvilken tilstand det eteriske legemet ( grunnlag for helsen)vil være i og hvilke følelsesmessige tilbøyeligheter og menneskelige relasjoner som vil bli fremtredende.

 

Åndelig orienterte eller mentalt polariserte mennesker vil i høyere grad erfare at de "fremtidskimer" som tilbakeblikket frembringer, handler om de livsverdier og interessefelter som det har vært arbeidet med i det levde livet.

 

Astralplanet består av 7 plan, og vi havner der hvor vi hører hjemme ut i fra vårt utviklingsnivå som menneske.

 

For mennesker som i løpet av deres liv har vært stekt bundet til fysiske og emosjonelle vaner, vil det i en kortere eller lengre perioder være en binding til de nedre astrale plan.

 

Hvis det er snakk om en kraftig avhengighet til alkohol, stimulanser eller narkotiske stoffer, vil denne astrale fengsling i de nedre regioner være særskilt ubehagelig da det ikke finnes noen mulighet for å få tilfredstillet slike begjær på astralplanet.

 

En unaturlig kraftig fokusering på det seksuelle, på fysiske former for tilfredstillelse, eller på personlig hat, aggresjoner eller andre isolerende følelsesmessige tilstander, vil i den første lange periode fastholde den døde personen på de laveste astrale underplaner - og disse kan med rette kalles helvete.

 

Det finnes også mennesker som i den første perioden etter den fysiske død fastholder grepet om den eteriske dublet.

De beveger seg da rundt i en slags ingenmannsland mellom den fysiske og astrale verden hvor alt virker tåkete og uklart og hvor det ikke synes å finnes noen trøst.

Kun villigheten til å gi slipp og la seg føre med den naturlige oppaddragende strøm kan utfri disse ulykkelige skyggemennesker fra den grå sone.

 

Mange ulykkelige skjebner er fastlåste i de nedre astrale regioner.

Mennesker som med stor voldsomhet har blitt kastet over i den astrale verden lider av sjokk og er ofte fastlåste i de nedre områder.

Selv om de normalt ikke "hører hjemme" der, så er deres affekt medvirkende til et midlertidig opphold i det, som noen ganger kalles dødsskyggens dal.

 

Mennesker som har blitt revet bort fra denne verden med mange uavsluttede oppgaver eller nære familierelasjoner, vil ofte søke tilbake til de etterlatte og forsøke å vise at de til stadighet eksisterer.

Hvis de etterlatte sørger voldsomt, fastholder begge parter hverandre i en ulykkelig sirkel, for sorgen trekker den døde tilbake og utgjør et nesten jernaktig grep.

 

Den døde vil dessuten forsøke å besvare den inderlige kallen og vender seg derfor ikke mot de lysere regioner.

Resultatet er trist, for ingen av de involverte kommer noen vei med denne selvmedlidenheten.

 

Mange mennesker er slett ikke klare over i hvor høy grad vi selv skaper våre vilkår, og at disse selvskapte tilstander ikke er det eneste eksisterende.

 

I realiteten er de nedre astrale regioner en form for "skjærsild" som har en rensende funksjon etter døden.

 

Man vil, før eller senere, bevege seg oppover, men de muligheter som er i "lysets og fredens riker" avhenger av det engasjement man har utvist i den fysiske tilværelse.

 

SELVMORD

 

SELVMORD ER GENERELT BETRAKTET SOM EN MEGET ALVORLIG SAK

som får voldsomme konsekvenser etter døden.

 

Det finnes naturligvis forskjellige motiver til selvmord, inklusiv den sjeldne og helt uselviske handling, hvor man tar sitt eget liv for å kunne redde andre - eventuelt i krig, hvor man vil sikre seg at man ikke sladrer under tortur - og her er motivet som alltid den bærende faktor.

 

Ofte er motivet et ønske om å unngå smerte i forbindelse med sykdom eller en håpløs situasjon.

Her vil det ofte inntreffe en tilstand av ubevissthet eller "astral søvn", inntil det tidspunktet kommer, hvor legemet hadde dødd en naturlig død.

 

Har imidlertid motivet vært sterk selvviskhet, som f.eks begjær, hat eller sjalusi, vil tilværelsen lenge være meget smertefull.

 

Selvmord er som å rive en sten ut av en umoden frukt. Det vil alltid henge ved noe av fruktkjøttet!

Selvmordere vil ofte erfare hvordan de i denne bundne tilstand gjennopplever selvmordet og tiden opp i mot det, igjen og igjen i en marerittaktig gjentakelse!

 

Mange år kan gå i denne tilstanden, for det er en binding som varer like lenge som inkarnasjonen under normale omstendigheter ville ha forløpt!

 

Så tar man selvmord i 20 - års alderen, og det planlagte livet er til man er 80 år, så vil det si at denne smertefulle lidelse vil vare i 60 år!

 

Særlig omkring personens dødsdag er smerten stor.

Sjelen, SOM ALDRI PLANLEGGER ET SELVMORD, er fortsatt rettet mot den ytre verden inntil den opprinnelige dødstime.

 

Å begå en så voldsom handling som selvmord, er det samme som å stille seg midt i en motstrøm, som hele tiden vil hemme ens ønsker.

Man er på vei vekk fra det jordiske og oppover, mens sjelens energi strømmer stadig nedover mot det ytre.

 

Som en følge av dette, så blir man fastlåst i de nederste, astrale regioner, helt tett på den fysiske verden inntil tidspunktet for det planlagte dødsøyeblikk.

 

SELVMORDERE ER NORMALT MEGET ULYKKELIGE ETTER DØDEN.

 

De er tyngede og hemmet og den astrale skyggeverden nær jorden er blottet for oppløftende beskjeftigelser.

De tre laveste astrale regioner har ingenting å tilby. De er emosjonelle fengsler.

 

En selvmorder forblir altså i jordens atmosfære eller aura, han blir jordbunden inntil hans fysiske tilværelse skulle ha utløpt.

 

Ved selvmord er det kun de tettere deler av kroppen som blir ødelagt.

Man opplever en utålelig, blytung følelse av alltid å være trøtt. Dette skyldes også at man ikke kan frigjøre seg fra den jordbundne tilstand.

 

Årsaken til denne trøttheten er den dragningen, som selv en lett grad av den fysiske tyngdekraft utøver, og som de jordbundne forgjeves forsøker å ryste av seg.

 

De faller som regel i søvn, men selv om de kan være bevisstløse i ukesvis, så våkner de alltid opp med en fornemmelse av a være så tunge og dødstrette, at de nesten ikke kan røre et lem.

 

Resultatene av selvmord er langt verre enn den eventuelle depresjon, misunnelse, fattigdom, skamfølelse eller feighet som kan ha vært årsaken til selvmordet!!

 

Den pågjeldende er ofte mer eller mindre knyttet til den lokalitet hvor selvmordet fant sted.

For å få en forestilling om denne kjedsomhet, kan man tenke seg at man stillte seg opp på et gatehjørne og ble stående der døgnet rundt uten avbrytelser!

 

Det som vanligvis skjer, er at sjelen husker, og når personen blir gjenfødt neste gang, så vil han ha en samvittighet som vil hindre ham i å begå den samme feiltakelse igjen.

Hans tidligere selvmord får sin naturlige voldelige virkning i hans neste liv på jorden.

Hans forbedrede samvittighet virker på sitt eget plan, mens fysisk vold har sine følger på sitt plan.

 

Hans samvittighet vil muligens gi ham en sterk forutanelse om en voldsom død i en eller annen form, i den alder han hadde da han begikk selvmord i sin foregående tilværelse.

 

Men etter å ha dødd p.g.a sitt tidligere feiltrinn, vil han rimeligvis ha lært å verdsette et fysisk legeme.

 

I The Secret Doctrine av H.P. Blavatsky sies det:

 

"I hvilken som helst alder et menneske av egen fri vilje avlegger sitt ytre legeme, i den alder vil han i sin neste inkarnasjon komme til å lide en voldsom død imot sin egen vilje".

 

Hvis et menneske med f.eks kreft dør på en naturlig måte av denne sykdommen, vil han sannsynligvis aldri mer komme til å lide av denne sykdommen igjen i andre liv, fordi døden er den naturlige avslutningen på den.

Men hvis han selv slår sin kropp ihjel før dens tilmålte tid er omme, kan han i sin neste tilværelse bli bebyrdet med et kreftsykt legeme, selvom sykdommen kanskje ikke er så ondartet denne gangen hvis pasienten ved sitt selvmord var like opptil døden allikevel.

 

Man kan ikke under noen omstendigheter unnvike karmiske konfrontasjoner gjennom selvmord.

Før eller siden vil man måtte stå ansikt til ansikt med prøvelsen og gjennomleve de tingene som forårsaket selvmordet.

 

DET FINNES INGEN VEI UTENOM LIVETS NØDVENDIGE PRØVELSER!

 

Enhver krise må før eller siden løses helt.

 

VEIEN UT ER VEIEN IGJENNOM har Stanislav Grof engang sagt.

 

Et menneske som lider av en uhelbredelig sykdom eller som står ovenfor store vanskeligheter, kan kanskje ikke se noen løsninger og vil hevde at han har kommet altfor galt avsted til å kunne rette dette opp igjen, og at han vil vente til han får et nytt liv og en ny kropp og så ordne tingene da.

 

Men han glemmer at hvis han ikke endrer sine vaner, oppførsel nå, så vil hans neste legeme få akkurat de samme egenskaper og eiendommeligheter som det han nå vil ta livet av.

VI FORTSETTER DER VI SLAPP!

Han oppnår ikke noe som helst annet enn en utsettelse, for selvmord er alltid ensbetydende med å vende tilbake til forhold av lignende art som de man prøver å slippe vekk fra.

 

Det er aldri snakk om straff,naturen befatter seg kun med konsekvenser, med årsak og virkning, og denne guddommelige rettferdighets altherskende loven er uendelig vennlig og barmhjertig.

 

HVA KAN VI GJØRE FOR Å HJELPE?

 

Vi kan yte stor hjelp til dem som er fastlåste i uhensiktsmessige tilstander.

Ingen hjelp er bedre enn å bli omgitt av kjærlige, lyse tanker som ønsker alt godt på ens videre ferd.

Slike tankeformer kan være veritable skytsengler og være med til å bane veien for nytt utsyn.

Hvis et menneske ønsker forandring, må det rette sitt blikk oppover og bevisst be om hjelp og styrke. Da vil velsignelsen strømme ned fra de høyere verdener og lede inn på sporet igjen.

 

 

 

Kilder:Studie - materiale fra Den teosofiske skole 2000 - 2002 v/Søren Hauge

Teosofiens veie av Hardy Bennis

Utdrag fra boken "Overgang - en tilbakevendende begivenhet" av Charles

Hampton 1943

Utdrag fra boken "The Science of Seership" av Geoffrey Hodson

Egne refleksjoner