Før jeg legger ut på mine reiser,så setter jeg meg alltid inn i relevant stoff om stedene jeg skal til, og nå var tiden kommet til å lese og studere litt mer om katharene.........
For en 15 år siden var jeg inne i en "kathar - periode", og da leste jeg bøkene til Sissel Lange Nilsen, men de klarer jeg ikke å oppdrive lenger, lånte de på biblioteket dengang. Akkurat dengang hadde jeg da blitt bevisst om at jeg hadde vært kathar i et tidligere liv, men at jeg ikke hadde blitt brent. Jeg hadde klart å skjule meg i noen hemmelige ganger i fjellet på Montsegur.
I mange år har jeg hatt lyst til å reise ned dit, men først nå blir jeg rett og slett puffet ned der, og det skjedde så fort at det var for sent å ombestemme seg fordi både fly, leiebil og hoteller var bestillt i løpet av null komma null!! Det er slik mine reiser kommer i gang, jeg får en så sterk impuls, og så gjør jeg det bare! Jeg er jo ikke Vær for bare moro skyld!
Så langt, så har det vært opprivende lesing. Det er helt utrolig at slike hendelser virkelig har skjedd i vår verden.........., grusomheter skjer i alle lag, og den "såkalte kristendommen" har dessverre ikke vært noe bedre..........
Ja, det er bare til å konstatere alt det som har skjedd i verden i kristendommens navn. Både kirken og vitenskapsmenn har forfulgt andre som tenker annerledes enn dem eller som har bedre kontakt med sine indre legemer.
Forfølgelsene og brenningene på bålet av katharene i Syd - Frankrike er et eksempel på dette.
Jeg kjenner deres smerte, men også deres utholdenhet, når jeg nå forsøker å sette meg litt inn i deres historie før min reise ned til dette området våren 2011.
Historikere mener at denne utryddelsen foregikk i en så stor skala at det må betegnes som det første folkemordet i det "moderne" Europas historie.
HVORFOR STARTET DETTE BARBARIET?
I begynnelsen av 1200 tallet var, det landområde som i dag kalles Languedoc, ikke offisielt tilsluttet Frankrike. Det var et uavhengig fyrstedømme, hvis språk, kultur og politikk hadde mindre å gjøre med nord og Frankrike, enn sør og Spania, med kongedømmet, Leon, Argon og Castilla. Dette fyrstedømmet ble regjert av en håndfull familier, som inneholdt bl.a greven av Toulouse og det mektige huset Trencavel.
Innenfor dette landområdet, blomstret det en kultur som den gang var den mest avanserte og raffinerte i den kristne verden, kanskje med unntak av den bysantiske.
Languelot hadde mye til felles med Bysants, lærdom satte man for eksempel meget høyt, hvilket man ellers ikke gjorde i Nord - Europa på den tiden.
Filosofi og andre intellektuelle sysler ble oppmuntret, man priste poesi og "høvisk" kjærlighet, og studerte ivrig gresk, arabisk og hebraisk.
I Lunel og Nornbonne var det skoler hvor man kunne studere KABBALA, etter gammel jødisk tradisjon. Selv adelen var interessert, på dette tidspunktet hvor de færreste av Nord - Europas befolkning kunne skrive sitt eget navn.
Dette måtte selvfølgelig knuses. Paven og kirken forøvrig ville ikke tolerere dette.
På pavens ordre ble Languedoc ettertrykkelig ødelagt.
Man kan spørre seg hvorfor disse albigensere var så farlige for kristendommen at de måtte fjernes fra historien. Så grundig at vi i dag nesten ikke finner noe nedskrevet om dem fra andre enn deres motstanderes subjektive påstander.
HVEM VAR DISSE ALBIGENSERE OG HVA TRODDE DE PÅ?
Det er her snakk om de som kalte seg for katharer. Navnet kathar er hentet fra det greske katarsis, som betyr renhet, med andre ord: Den rene lære!
Det franske navnet albigenserne fikk de av byen Albi, og egnen rundt bl.a Rennes - le - Chateau, Blanchefort, Montferrand, Bezu, som alle ligger sentralt i Languedoc.
Languedoc hadde stor betydning for rekrutteringen til korstogene som var rettet mot Palestina.
Vedrørende katharenes tro, så gikk de inn for doktrinen om reinkarnasjon, og for en anerkjennelse av det kvinnelige prinsipp i religionen.
Predikanter og lærere i de kathariske menigheter, kjent som PARFAITS (de fullkomne), var da også av begge kjønn.
Samtidig forkastet katharene den ortodokse katolske kirke og nektet å godkjenne at kirkelige institusjoner, eller at prestene eller andre presteviede medlemmer av kirken, kunne være et mellomledd mellom mennesket og Gud.
Kjernen i denne avvisning var en avgjørende troslære i den kathariske grunnsetning - de avviste det kirken definerer som "tro", og i stedenfor krevde katharene EN PERSONLIG INNSIKT, EN RELIGIØS OG MYSTISK OPPLEVELSE, EN PERSONLIG FØRSTEHÅNDS OPPLEVELSE.
Denne opplevelse som ble kalt GNOSIS, som kommer fra det greske ordet for viten, var for katharene en større og kanskje den eneste form for religiøs erfaring de godkjente. Og dette satte de foran dogmer og troslære.
HAR DET TIDLIGERE EKSISTERT BEVEGELSER SOM LIGNET KATHARENES?
Det har det. I det 10. århundrede var det bogomilernes bevegelse. Fra disse utgikk concorrezo - bevegelsen.
I deres tro på to faktorer, den åndelige og den materielle - var de påvirket av manikæismen.
Etter å ha blitt hårdt forfulgt, levde manikæismen skjult videre i Italia, Frankrike og Spania.
Katharisismen dukket opp i det 10. århundrede i Frankrike, hvor det fantes spor av en tidligere manikæisme.
Det er tegn på at de første manikæere har hatt innflytelse på dannelsen av kathariske sentra i Syd - Frankrike og Italia.
På Monteforte - slottet, nær Turin, oppdaget man i 1030 en sekt, hvis medlemmer var katharer hva angår lære, seder og skikker.
De sammelignet Jesus, som fødtes av Maria, med menneskesjelen som forbinder seg med materien, og man aner at det var det samme som manikæernes "Første Menneske" som hadde antatt jordisk form.
Avvisningen av kirkelige sakramenter, og i sær dette at de nektet å ære det latinske krusifiks, deres avkall på verden, deres anerkjennelse av Det Nye Testamentets håndspåleggelse som Åndens dåp, samt andre tegn, viste at de var katharer, selv om man ikke kjenner deres metafysiske anskuelser.
Disse italienske predikanters ankomst bekrefter at det eksisterte et katharisk senter i Monteforte.
Et brev fra pave Nicolas II, skrevet ca år 1060, advarte den nye biskopen i Sisteron i Provence i mot manikæere som kom fra Afrika, og frarådet å innlemme dem i de hellige ordener.
Iflg. et hundreårig rykte, så hadde manikæeren Fortunat, som var jaget fra Afrika av Augustin, søkt tilflukt i Champagne, hvor han hadde fått disipler..
Inkvisisjonen fikk vite dette i år 1235, men lenge før dette, fantes det et katharisk senter i Montwimer.
Det er kanskje det eldste sporet av manikæernes forbindelse med den nye bevegelse mot slutten av det 10. århundrede.
Etter den tid utbredte katharene seg nemlig i Reim`s bispedømme, og erkebiskop Gerbert fant det riktig i sin trosbekjennelse å erklære seg i mot deres doktriner.
Det er ingen tvil om at det store flertall av den sydfranske befolkning var katharer. Folket var svært knyttet til katharene.
LITT OM DERES LEVESETT
Den omstreifende og apostoliske tilværelse som disse fredløse predikanter av en bannlyst tro måtte føre, den glede de ble mottatt med i de ydmyke hjem, den påskjønnelse som ble deres ord til del i de jevne sinn som higer etter åndelig føde, de dype følelser disse apostlene vekker omkring seg.
Alle disse trekk tilsammen, gir katharenes historie en menneskelig og kristen enkelthet, som gjør den mer interessant på den tiden enn i dens glansperiode.
De kathariske kvinner overvåket barnas oppdragelse både i skolene og også de syke i herbergene.
For øvrig kunne kvinnene, som alle andre kathariske innviede, utføre de samme religiøse handlinger, og i sær gi de døende håndspåleggelse, når det ikke var tid til å innkalle en innviet prest.
Stort sett så hadde de en organisasjon som svarte til romerkirkens, men deres administrative organisasjon ga ikke biskopen noen virkelig overhøyhet over de kristne.
Symbolet på denne likheten var at håndspåleggelse, som en slags bekreftelse på CONSOLAMENTUM (tegnet på kristelig innvielse), var nok til å innsette prester.
Men for at det kunne være noe disiplin, så var det biskopen eller en med hans tillatelse, en av hans "sønner", som ordinerte.
Det skjedde ved å holde Det Nye Testamentet over hodet på den pågjeldende mens en sa visse rituelle ord, mens alle de tilstedeværende bonshommes eller prester gå håndspåleggelse.
Katharene fikk en spesiell kledning når de mottok consolamentum. Men senere nøyde de seg med å binde et rep rundt livet. Det forestillte den spesielle kledningen og var lett å skjule under forfølgelsene.
Bare i byen Berziers ble det slaktet ned minst 15000 barn, kvinner og menn.
Korstoget startet i år 1209 med en hær på 30000 riddere og fotfolk fra hele Nord - Europa. I denne "krigen" mot katharene, ble hele dette området plyndret, byer ødelagt og hele befolkningen ble meiet ned.
Prestene som anså seg selv for Guds representanter, oppførte seg som sanne tyranner, som om de var djevelens representanter.
Men deres grusomheter klarte allikevel ikke å utrydde katharisismen i Syd - Frankrike.
Katharene representerte en bevegelse, som senere kom til å være opprinnelsen til ordet "kjetter", først og fremst som bakgrunn for den massive motstand bevegelsen møtte fra den katolske kirke.
Motstanden kuliminerte i krigen mot katharfestningen Montsegur i 1244.
Katharene hevdet at de ved egen anstrengelse kunne frigjøre den guddommelige gnist som lå på dypet av deres indre. Om man ikke maktet det i dette liv, kunne man gjøre det i det neste.
Den forfølgelsen den katolske kirke utførte overfor katharene overskrider langt grensene for hva "kristne" mennesker kan tillate seg.
Katolikkene mente nemlig at det ikke fantes frelse utenfor romerkirken, og de mente at katharene utgjorde en stor fare for sjelene og at mente at katharene var forbryteriske. De lå under for fanatismens logikk. Biskoper og paver gikk fram med stor brutalitet.
I en forsamling av prelater og stormenn i Toulouse i 1233, utstedte Raymond 7. en forordning mot "kjettere".
Biskopene hadde sikkert vært for milde, siden pave Gregor 9. direkte anmodet dominikanerne om å påta seg den inkvisitoriske oppgave, som han påsto var likså hellig som farlig.
Det er på dette tidspunktet at forfølgelsene raste som verst. Han lot også dominikanerne bistås av fransiskaner - munkene (!).
Frans av Assisi`s disipler burde ha spillt en bedre rolle, men deres handlinger var ikke bedre enn andre inkvisitorers hevdes det. (Dominikanernes arkiv i Toulouse. DoatXVIII,fol.5.Schmidt samme verk bind 1,s. 297, pkt 2 og følgende sider).
Noen virkelige kristne katolikker hadde allikevel mot til å klage over utskeielsene, heldigvis.
Inkvisisjonsprinsippet var straff for å være av en annen mening.
Schmidt har skrevet:" Utstyrt med stor makt og oppfyllt av en ennå større fanatisme, begynte munkene deres virksomhet.
Inkvisisjonen begikk straks de største urettferdigheter og avskyelige voldshandlinger, og de utviste en slik strenghet som først forferdet befolkningen, og siden vakte den dypeste avsky."
Den inkvisitoriske rettergang hadde til formål å fremkalle tilståelser, og de prøvde å oppnå dem både ved tortur og moralsk press.
Inkvisitorene skred til verks etter de vageste angivelser.
Pave Innocens IV og Aleksander IV ga inkvisitorene fritt spillerom.
Aleksander IV befalte dominikanerne om; å gå summarisk til verks mot hæretikerne (katharene), uten all den generende ståhei som følger med de juridiske former og advokatenes virke.
Denne forræderiske og urettferdige måte å forhøre og føre saker på var ikke mennesker verdig. Men bruken av tortur, som ble innført på Innocens IV`s initiativ, var ennå mer avskyelig, og ble opprettholdt av Aleksander IV og Clemens IV.
Disse fremgangsmåter minnte på sørgelig vis om det som skjedde med de kristne i det 1. århundrede, og pavene hadde fordømt de middelalderlige gudsdommer som tvekampene, de kalde vannprøver, jevnbyrd o.s.v.
Andre midler de brukte var strengt og kaldt fengsel, lenker rundt hendene og føttene og en kost som brøt ned viljeskraften. Fangen lå nede, og man trakk lemmene hans ut av ledd ved å binde rep omkring dem og stramme til med en håndtvinne.
Var det vippegalgen, bandt man fangens lemmer sammen på ryggen og heiste ham i været ved hjelp av en talje, hvor man plutselig lot ham falle til jorden.
Man brukte også "den spanske støvel", som innvendig var besatt med pigger, og som man presset sammen ved hjelp av en skrue.
Ild - torturen besto i at man la pasienten ned med sammenbundne føtter innsmurt i brennbart fett tett opp til en flammende ild.
Slik forhørte man de anklagede.
De hadde alltid tjenestefolk til bøddelarbeidet, for ikke å forurense sine egne hender. I begynnelsen var det "ukorrekt" for dem å komme inn i det rommet hvor man torturerte. Senere lot pave Aleksander dem unnskylde seg for det overfor hverandre, og de overvar det avskyelige foretagendet.
Den fryktelige pine som man kallte "vexatio" varte helt til den anklagede innvilget i å skrifte, og da løsnet de båndene, og inkvisitørene tok i mot hans tilståelser med den påstand at de var fremkommet uten tvang og uten tortur.
Alle katharene ble bannlyst og berøvet enhver rettighet, som f.eks å kjøpe eller selge eller å ha geistlige eller borgelige verv. Barna deres mistet også alle rettigheter. De var brennemerket med det enkelte eller dobbelte latinske kors av gult filt, det ene var sydd på brystet og det andre på ryggen.
Slik ble de utsatt for befolkningens ondskapsfullhet.
De kunne også dømmes til å bli pisket med ris eller hudstrøket av den celebrerende prest foran hele menigheten på søn - og helligdager.
Når de angrende omvendte seg i frykt for døden, så fikk de livsvarig fengsel, først i bispedømmets fengsel og siden i de små mørke fangehull.
Disse fangehullene kallte man "murene", og som man kunne åpne med en lem for å rekke dem "smertens brød og angstens vann" (som det het i selve dommen), og det likegyldig hvordan deres lange og fryktelige dødskamp forløp.)
Men de fleste katharene beholdt sin tro, og ble derfor brent på bålet.
Det var pave Gregor IX som legaliserte, lovfestet døden på bålet for "kjetterne".
Selv døde ble gravd opp, dømt og bannlyst, og deretter ble de slept rundt i byens gater under trompetfanfare, mens man for å "oppbygge" befolkningen ropte:"Den som handler slik, ender således".
Og til slutt ble alle likene offentlig brent.
Et makabert foretak som var praktisk begrunnet. Det tillot inkvisitørene å beslaglegge all fast eiendom tilhørende dels de levende katharer som var idømt livsvarig fengsel, dels de døde som var blitt brent på bålet. Selv deres arvingers eiendeler ble beslaglagt.
Kirken og adelen delte altså de levendes og dødes eiendommer og forarmet på den måten de sydfranske befolkninger.
Inkvisitørene lot enda til de husene som var blitt brukt til innvielser til katharisismen, brennes.
Det er en fryktelig historie, og jeg blir helt dårlig av å studere og lese om dette!
MONTSEGUR
De kathariske kirkers hovedsenter var Montsegur. Deres mest betydningsfulle ledere oppholdt seg der.
Det ble sent ildsignaler til katharene i Montsegur. Dette slottet lå på 1280 m høy fjelltopp, og det var vanskelig tilgjengelig og nesten uinntagelig.
Montsegurs hellige ruiner er symbolet på den sydfranske motstand mot tyrraniet og korrupsjonen.
Da korstogene nærmet seg Beziers og Carcasonne, tok de fleste tilflukt i slottene og festningene. Og slik gikk det til at mange søkte ly i Montsegur, det slottet som Raymond de Pereille hadde latt gjenoppbygge etter den kathariske synodes ønske i Mirepoix.
Bertrand Martin, biskop av Toulouse, hadde sin gjerning i omegnen av Toulouse, og det har blitt fortalt at han prekte i slottet St - Michel - de - Lories, og enda i fri luft på en mark i Gaja.
Da han i 1240 trakk seg tilbake til Montsegur sammen med de viktigste kathariske ledere, innhentet døden ham der etter 30 års predikantvirksomhet. Han var ledsaget av Raymond Aquiller - biskopen av Razes, som sammen med Guillabert de Castres hadde oppholdt seg i slottet i Domia. Der ble han assistert av diakonene Guilhem Tournier og Raymond de St - Martin.
Innvielseshule
Også andre diakoner og mange innviede hadde søkt tilflukt der. De ble alle støttet moralsk av biskopen av Cremone i Lomardiet.
De var altså meget tallrike og de måtte sannsynligvis anbringes i hytter omkring slottet mot nord og mot øst.
De fleste av forsvarerne hadde en overenskomst med prestene, en CONVENENSA, d.v.s de ble enige om, at i tilfelle at de ble dødelig såret, og selv om de ikke selv kunne tale, så skulle de hjelpes og opptas i ordenen ved åndsdåpen, CONSOLAMENTUM.
Blant de kvinner som deltok i forsvaret,var f.eks Raymond de Pereilles hustru Corba, såvel som Esclarmonde og Phillipa og deres døtre som inngikk i den samme overenskomst.
Da herrene de Pereille og de Mirepoix etter en lang motstand oppga håpet om at de angripende skulle heve beleiringen, innlot de seg i mars 1244 i forhandlinger med landdrosten, som tilsto dem en hvile på 14 dager.
Fra dette øyeblikket ga les bonhommes avkall på alle deres eiendeler. De ga bort sine klær, levnedsmidler og alle andre jordiske gjenstander de ikke hadde bruk for.
De var nå rede til å dø for å leve evig. Men de troende riddere og damer, som hadde besluttet å stå fast ved deres tro og følge dem på bålet, fikk tid til å forberede seg ved faste.
De må ha hatt et meget sterkt åndelig liv for å gå i døden på denne måten.
16.3.1244 gikk 205 mann med Bertrand Martin og Raymons Aguiller ned mot bålet som var reist ved fjellets fot.
Det stedet heter i dag "CAMP DEL CREMATS" - DE BRENTES MARK.
"Tross alle oppfordringer, så nektet de å omvende seg. Og de ble brent som i Tartaros flammer i det innelukke av palissader de var sperret inne i. Men det er de tunge sjeler, de som er bundet til jordens materie, som nå brenner i den underjordiske ild. Mens disse gode kristne, som hadde innåndet tindenes rene luft og forlatt deres fysiske legemer,klart har følt den trøstende Ånds nærvær.
Mens bålets flammer brente deres legemer til aske, sang de en salme om tro og håp, og hørte sikkert ikke inkvisitorenes ironiske viser."
Jeg kan se dem for meg, hvorledes de hever seg, strålende i deres lyslegemer, mot planetene og stjernene, hvorfra de en skjønn dag vil komme tilbake for å GENOPPTA DERES AVBRUTTE VERK (min utheving!!)"
(Når jeg en dag etterat dette innlegget var ferdigskrevet får tilsendt boken SEEREN FRA ANDALUSIA av Lars Muhl, så leser jeg her:..."iflg muntlig tradisjon så har katharene lovet å komme tilbake etter 700 år"......
Montsegur - tragedien skjedde i år 1244, i mars........når jeg reiser ned dit i april 2011, er det 766 år siden, da har jeg nettopp fyllt 65 år, så jeg ble født 701 år etterpå!
Fra andre kilder har vi jo fått vite at de gamle katharer inkarnerer i Skandinavia nå.........)
Noen måneder senere dømte inkvisisjonen mange riddere og befalingsmenn som hadde tatt del i forsvaret, til mer eller mindre strenge straffer.
Det var sikkert fordi de hadde vist bonshommes ærbødighet, hørt på deres prekener og fulgt deres ritualer.
Katharene flyktet ikke til tross for bålene som ble tent under korstogene.
De hadde både folkets og adelens sympati.
Så fort korstogene ble trengt tilbake, kom de som hadde skjult seg i deres beskytteres slott, eller i skogenes huler og hytter, frem igjen for å besøke de troende.
De occitanske katharer var nok i forbindelse med katharene i de slaviske land, hvor sentrene for deres viktigste skoler lå.
Biskopen av Bosnia ble betraktet som en pave av katharene.
Men kirkene var uavhengige av hverandre, og man kan vanskelig forestille seg at de har hatt et overhode i likhet med romerkirkens pave.
Joh. 16,2: "Ja, den tid skal komme, da enhver som slår dere ihjel skal mene at han derved dyrker Gud".
GUD, SOM ER DET SANNE BRØD
OG DET DAGLIGE,
GIV MEG AT SE HVA JEG ØNSKER AV ROM.
ROM, SÅ STORT ER DITT BEDRAG,
AT DU HVERKEN BRYR DEG OM
GUD ELLER ALLE HANS HELGENER.
FORRÆDERISKE ROM,
ROTEN TIL ALT ONDT,
I HELVETESILDEN
KOMMER DU TIL Å BRENNE,
OM EI DU FORANDRER DEG.
De kathariske kirker besto av kristne som var rene av sinn, hadde mottatt consolamentum og var inntrådt i den kathariske orden.
De levde i fullstendig forsakelse av hva som hører denne verden til. Og når de underviste og hjalp andre mennesker med å finne veien til frelse, handlet de av kjærlighet.
Deres ritualer var ikke sakramenter med automatisk virkning,men tegn på Åndens, Faderens og Sønnens innflytelse under deres opplevelser.
Hos dem ble menneskesjelens engstelige kallen besvart med den guddommelige nådes direkte virke, og således var de alle like for Herren..
Omkring disse kristne hadde det dannet seg en betydelig menighet av troende, som fulgte deres forkynnelse uten ennå å kunne omsette den fullstendig i praksis selv.
Det er anslått at antallet av innviede katharer fra Balkan til Atlanten til 4000, derav 400 i Frankrike, og de troende i alle kirkene til 4 millioner , med 200000 i Frankrike.
Katharene anså ikke det jordiske ekteskap for uoppløselig, og de aksepterte skilsmisser!
Men etter deres mening var familielivet nødvendig, da de troendes ufullkomne sjeler skulle gjenfødes for å lutres.
Ekkoet av katharenes kritikk av romerkirkens overherredømme gjenlød gjennom hele middelalderen, den ble gjentatt av valdenserne og de avvikende fransikanere helt frem til reformasjonen i det 16. århundrede.
De er altså førløpere for en hårdnakket motstand mot sammenblandingen av det åndelige og det timelige.
Katharene levde et spartansk og nøysomt liv. Mennene er lærens utbredere, dens apostler, som på deres reiser alltid ferdes med en likesinnet.
Kvinnene tar seg av de unges oppdragelse, leder et slags barnehjem, oppdrar de unge, sørger for fattige barn, pleier de nødlidende og syke , og utfører til en viss grad mennenes prestelige funksjoner, i sær prekenen og brødets velsignelse.
Alle brødre og søstre holdes like mye i ære av de troende.
Den kathariske bevegelse forsatte via Tempelherrene , Rosenkreuzerne og Teosofene, som nettopp helliget seg studiene av naturvitendskapene ut i fra et åndelig synspunkt.
Det var den samme strømmen som forberedte reformasjonens og den franske revolusjons to store eksplosjoner.
Det var tøff lesing dette her, og til å begynne med ble jeg virkelig opprørt, jeg ble sint på katharenes vegne.
Men katharene, det er jo deg og meg, det ligger minner dypt nede på celle - nivå. Og dette er ikke eneste gangen vi virkelig har kjempet som lysarbeidere!
Katastrofer fra fortiden påvirker oss stadig, men det er vår oppgave å ikke nære denne illusjonen på noen måte. Det forræderi, misbruk og angrep vi har lidd opp igjennom historien, kan vende tilbake til frykt og dermed forvirre sannheten.
Denne frykten er bare gamle minner, som vender tilbake for å bli ryddet ut.
Jeg skjønner nå hvorfor jeg har måttet vente så lenge på denne reisen ned til syd - Frankrike. I mange, mange år nå har jeg vært igjennom dype utrensinger på alle nivåer, og dette gjør at jeg nå kan klare møtet med "gamle marker" rundt Montsegur, mye lettere og bedre enn jeg ville klart det for 20 år siden.......
MONTSEGUR - HERE I COME!
Dette er bare noen fragmenter av en lang historie om katharene.
Jeg har funnet mye stoff i en bok fra Visdoms Bøgerne, Sankt Ansgars Forlag, KATHARENE av Deodat Roche. Ellers har jeg kommet over stoff litt etter hvert, her og der.
..........Så går det to døgn, og jeg skal på et arrangement som Esoterisk Forum har sammen med andre. Når jeg ankommer Steinerskolen, så har foredragsholderen for kvelden lagt ut noen bøker for salg. Der ligger det en liten, tynn bok for seg selv, og når jeg tar den opp, så blir jeg litt forfjamset......: Sissel Lange Nilsens bok: Det Store Grenselandet, og fra side 43 i denne boken, kommer det ytterligere informasjoner til meg om katharene:
"Hvem var katharene? Denne sekten fra middelalderen mente selv at den hadde røtter tilbake til urkristendommen, og den trodde nettopp på reinkarnasjon. Et enkelt menneskeliv kunne ikke forklare det som hendte et menneske. Det var snakk om karma, skjebne.
Men denne læren gikk lenger tilbake enn kristendommen. Den hadde meget til felles med de gamle grekernes og Zoroasters lære, og med de gamle romernes, hos det brorskapet som dyrket guden Mithra.
Mithra var guden for krigernes broderskap, og Mithra - mysteriene skulle utvikle mennesket. Urkristendommen har sannsynligvis også vært i slekt med buddhismen som var noen hundreår eldre, og med hinduismen, som er så gammel at ingen kjenner alderen til grunnskriftet Bhagavadgita.
Alle disse så, om enn på forskjellig måte, livet her på jorden som en form for skole, hvor menneskesjelen ble satt på harde prøver. Hensikten var å rense kropp og sjel, og stige. Det egentlige målet var å frigjøre seg fra jorden og heve seg over tiden. Det er som om det finnes en felles mystikkens landskap i dypet av menneskesinnet, som knytter det til større krefter enn sine egne.
Eller til de største kreftene i seg selv.
Da katharene (jeg må skrive katharene med h, selv om det på norsk heter katarer, men det høres ikke riktig ut for meg!!) for alvor ble synlige, i det 12. og 13. århundrede, så det ut som de også hentet trekk fra kabbalah, jødiske mysterier, de truet verdensbildet og ble farlige for den katolske kirken, som til slutt gikk til krig mot dem. Den brøt ut for alvor i 1209, etter det annet korstog. Dette korstoget var en stor fadese. En tragisk parantes i den kristne historien, og ikke minst, Frankrikes. Etter det annet korstog fulgte pavens korstog mot katharene.
Katharer betyr de rene, de som har renset seg. Katharene brukte ikke denne betegnelsen om seg selv, det ville ha vært hovmodig. De ville helst at folk skulle nevne dem som bon hommes, det vil si "gode menn". De var pasifister, og da det kom til krig og de måtte forsvare seg , leide de inn soldater. For de visste at de måtte forsvare seg mot dette angrepet, ledet av det onde.
De trodde på det onde. De trodde at mørkets kraft var like sterk som lysets, som representerte Gud, og at det var denne kraften som sto bak skaperverket, ja, at det var det onde selv som var skaperguden.
De var dualister, slik mange kulturer er det. I den gamle keltiske myten om Lucifer, som lokket sjelene ut av Paradiset til et menneskeliv på jorden, i skjønnhet og lidelse, lever den tanken at menneskene er falne engler.
Gud som bare er lys og godhet, ville aldri skapt noe så mørkt som verden. Det var han som var gitt all kraft, men han hvilte i seg selv, utenfor jordens strid.
Men alt det som var av skjønnhet og godhet i jordens liv, var et gjenskinn av denne evige lysets kraft, og derfor ble også all den skjønnheten mennesket opplevde i verden så forræderisk.
Våren, blomstene, fuglesangen, ja, til og med kjærligheten, den mellom mann og kvinne, så når den ble som ild, når den herjet i menneskehjertet.
Og likevel var også trubadurer knyttet til katharismen. De som var selve kjærlighetens sangere, de ble også talsmenn for katharene. For pavekirkens krig mot katharene ble til en bitter krig mellom franskmenn i nord og syd.
Korstogene mot katharene var nordfranske adelsmenns krig for gods og jord, den vokste og ble en strid om store landområder og feide nådeløst over de fredelige, sydfranske landskapene. Det tok i virkeligheten nesten hundre år før katharismen og dens store folk var knust. Da var både menneskene og troen brent på bål og nordfranske adelsmenn hersket i Syd - Frankrike.
Men for mange mennesker, ja for flere og flere, fremstår denne krigen som en vannskille i historien, og da Sissel lange Nilsen skulle ta fatt på emnet i 1976, skjønte hun at katharene var på vei mot et nytt liv. Det var som om hun ble tatt med i et hemmelig broderskap som lette etter dem og samlet på beviser, gjenstander og skrifter, de få som ennå fantes.
Reisen hennes til katharene ble som et eventyr, inn i fortiden, Syd - Frankrike, til et møte med hennes tids mennesker."
"....Også katharismen ble forbundet med Grals - legenden, særlig av tyske, romantiske diktere, som mente de fant beviser på at kong Arthur i den gamle legenden om ridderne av det runde bord, virkelig var en kjetter, men det var aldri fastslått."
".....Den tidlige keltiske formen for kristendom rådde i Irland, Skottland, Northumria, Wales og Cornwall, i tillegg til Bretagne, i Belgia, Tyskland, Syd - Frankrike og Italia. Nettopp på de stedene hvor katharismen sto så sterkt i middelalderen. Den brøt ut i gamle, keltiske områder og aller mest i landet ved Pyreneene, der folket alltid hadde vært preget av keltisk kultur og motarbeidet den romerske, ortodokse lære.
Alledere Platon hadde referert til de gamle keltiske prestene, som ble kalt druider. Han mente troen deres hadde røtter tilbake til Atlantis."
Var det ikke slik at de samme menneskene møttes på samme steder, i et annet liv? Hadde de som var blitt katharer og opplevde tragedien på Montsegur, også en fortid sammen i Bassenthwaite i England?" (rett ved den skotske grensen, romerrikets ende)
Psykiateren og forfatteren Arthur Guirdham har skrevet en del spennende bøker rundt dette.
Denne forfatteren har fått oppleve at han gikk tilbake og så at han var druide og ledet en keltisk slekt. Denne var strengt dualistisk, mens andre deler av den tidlige kelterkirken helt tilbake i romertiden fant en middelvei mellom den romerske og den keltiske kristendommen som godtok pavekirken.
Allerede da delte kirken seg, og nettopp i restene av det synkende romerriket i kelternes områder på de britiske øyene, der den tidligste kirken fremsto som strengt dualistisk.
På kelternes eldste kors fant en det samme mønsteret av de brede bådene som flettet seg i hverandre.
Disse kunne danne liggende åttetall, som var regnet for evigheten, uten slutt og uten begynnelse. Og i tillegg var de kanskje flettet sammen med en oval, som symboliserer tiden. Året. (Som den ringen det ble sagt at Olav den Hellige, helgenkongen, bar i slaget på Stiklestad).
"Både de gamle kelterne og katharene så på Kristus som mer enn et vanlig menneske, som et vesen som var blitt ånd, noe han viste i forklarelsen på bjerget, da han gikk bort fra dem.
De hadde samme ståsted som de gamle grekerne, Pythagoras og Platon, nemlig den at materien ikke er så kompakt som den ser ut, at den vibrerer. En bordplate kan virke svært solid, men den er det ikke. For oss vil den se slik ut fordi vibrasjonene i treet er langsomme i forhold til menneskets.
Det finnes alle grader av vibrasjoner, fra langsomme i treet til de raske som skapte Kristus. Som gjorde ham til ånd."
"Denne tidligste, genuine formen for kristendom slik du fant den hos de eldste kelterne og katharene, og også mange andre dualistiske sekter opp gjennom historien, hadde som sitt hovedformål å helbrede mennesker og hjelpe dem videre i verden av godt og ondt. De skulle heale folk.Etterhvert ble de sett som trollmenn og hekser av en befolkning som ble hisset og jaget mot dem av andre, og prestene for den romerske kristendommen. Denne ble støttet av ledelsen i landet".