KRISTUSIMPULSEN
Av Arnhild Rob
Skrevet i 2002
Årsaken til at jeg har valgt dette temaet er at jeg i hele mitt liv, fram til for ca. 14 - 15 år siden, da jeg kom inn i teosofien, ikke har funnet gjenklang inni meg selv om det som kristendommen formidler om Jesus. Vi måtte pugge vår kristendomslære, og det ble trøkt ned i hodene på oss at Jesus døde på korset for våre synder. Dette virket ikke logisk på meg, at en mann kunne og ville gjøre dette på vegne av verdens syndefulle mennesker. Og så skulle det være så enkelt som å be om syndsforlatelse, og alt var o.k igjen.
Jeg har alltid hatt en stor rettferdighetssans, og dette kunne ikke være riktig.
For ca. 16 år siden, jeg tror det var på mitt første medlemsmøte i T.F, fikk jeg for første gang i dette livet, høre at Jesus og Kristus ikke er samme person! Jeg skjønte ikke hva de snakket om! Enda verre ble det da de snakket om at Kristi tilbakekomst var nært forestående!
Det var rart jeg ikke stakk av fra hele greiene!
Nå har vi nettopp avsluttet påske - høytiden, og over hele verden har det blitt uttrykt at Jesus døde på korset for vår skyld. Det er dette det fokuseres mest på. Den levende Kristus kommer ikke så godt frem i lyset.
I det følgende vil jeg forsøke å belyse hva Kristusimpulsen er. Det er et stort emne, og det er masse litteratur om det.
Jeg har brukt følgende:
-Okkult leksikon
-Fra Betlehem til Golgate,A.Bailey
-Jesus og Kristusimpulsen,Asger Lorentzen
-Spirituelle impulser,Asger Lorentzen
-Stoff fra undervisningen på Teosofi-skolen, Søren Hauge
Årene har gått, og jeg har jo fått anledning til å studere mye esoterisk stoff i teosofisk sammenheng og ellers også.
Mesteren Jesus var overvåket av Kristus i den inkarnasjonen han hadde da han ble korsfestet, da han tok sin 4. innvielse.Han var en kjent person i flere av sine tidligere inkarnasjoner hvor han jobbet innenfor mellomøstlige, religiøse sammen henger. Han ble født Josva, sønn av Nun, som beskrives i Zacharias bok. Senere dukket han opp som Jeshua på Ezras tid, hvor han tok 3. innvielse. Endelig ble han født som Jesus av Nazaret, den utvalgte innviede, som ble redskap for Kristus i de tre betydningsfulle år fra dåpen i Jordanfloden til korsfestelsen på Golgata. Etter denne inkarnasjonen lot han seg føde som Appolonius av Tyana, ca. 100 år inn i vår tidsregning. Han ble kjent for sine mirakler og ble sammenlignet med Jesus. Han reiste dessuten rundt og laget talismaner på særlige utvalgte energiknutepunkter, hellige steder. Dette skulle forberedes til senere anvendelse til fremtidige opprettelser av esoteriske skoler. I følge Leadbeater, dukket han opp igjen i India som bhakti-religiøsitetens representant Ramanuja i det 11. århundrede.
I dag er han aktiv i Mellom-østen, og bor et sted i Israel med sterke forbindelser til Libanon. Han er av syrisk avstamning og reiser mye, og han tilbringer mye tid i forskjellige deler av Europa.
Mester Jesus er aktivt med i de store kristne folkegrupper rundt om i verden, og gir inspirasjon til de kristne kirker som helhet. Han er i tett forbindelse med alle sanne kirkeledere og prøver på å føre kristendommen fremover mot de rette universelle livsverdier, som er befriende for snever teologi og dogmatikk.( Fra stoff på teosofi-skolen).
Jesus er stifteren av den kristne religion. I Rosenkreuzlæren og antroposofien regnes Jesus for det høyest utviklede menneskevesen. Han hadde hevet seg så høyt at den guddommelige impuls, Kristusimpulsen, til slutt kunne manifestere seg gjennom han. Jesus identifiseres på denne måten med Kristus.
Innenfor disse 2 åndsretninger hevdes det at denne impuls kun kommer en gang i en evolusjon, nemlig på dennes laveste punkt.
Kristusimpulsen blir da, idet den formidles via Jesus, til en veldig åndelig kraft som for all fremtid står til menneskehetens rådighet.
Spiritismen lærer at Jesus er menneskets eldre bror som utgyter sin åndskraft fra de høyeste lys-sfærer (Sol-sfærer), bistått av tallrike lysets ånder.
Det ser ikke ut som om de skjelner mellom Jesus og Kristus.
Martinus åndsvitenskap oppfatter Jesus som en av verdens frigjørere, i det en slik frigjørelse settes inn i utviklingen på bestemte, ofte kritiske tidspunkter.
Det regnes her med at det kan komme flere frigjørere, og man må derfor se enhver stor religionsstifter som en av de ”lyse frigjørere” iflg. Martinius.
Og endelig, teosofien skjelner sterkt mellom Jesus og Kristus. Her hevdes det at Jesus var en okkult disippel som overga sitt legeme til bruk for Kristus. Kristus personifiseres i en høytstående adeptskikkelse, MAITREYA.
Jesus hadde i denne inkarnasjonen ennå ikke nådd adeptstadiet, men ved å stille sitt legeme til rådighet som Kristus eller Verdenslæreren, befordret han samtidig sin utvikling så sterkt, at han i den følgende inkarnasjon, som Apollonius av Tyana, kunne oppnå adeptskapet, d.v.s ta 5. innvielse.
Rent historisk er det veldig sparsomt av hva som finnes av opplysninger om Jesu liv, men okkulte kilder oppgir at han skal ha tilhørt Esseernes orden, og at han inntil han fylte 30 år-det tidspunktet da Kristus begynte å virke igjennom ham, skal ha reist rundt omkring og bl.a blitt innviet i egyptiske mysterier.
Han skal også ha vært i India- dette finnes det opplysninger om i indiske og tibetanske klostre i eldgamle opptegnelser.
Jesus karakteriseres i denne perioden ved en overordentlig renhet i tanken og den brennende hengivenhet, noe som senere muligjorde at han kunne brukes som redskap for det høytstående vesen ved navn MAITREYA: I vesten kjennetegnet som Kristus gjennom Jesus. Jødene kaller ham Messias, og de venter stadig på hans komme. Hinduene kaller ham VISHNUS inkarnasjon, og han kom til syne i India som Herren Krishna. De venter nå på at Vishnu igjen skal komme til syne i verden som KALKI AVARTAREN. Islam venter på IMAM MADHI, som skal fullbyrde Muhammeds misjon. Buddistene kjenner han som BODHISATTVAEN eller HERREN MAITREYA, som følger i Buddhas fotspor.
Alle de store verdensreligioner venter på hver deres måte på ”Herrens komme”.
Vi kan derfor fastholde den kjennsgjerning at Verdenslæreren fornyer sin impuls med visse mellomrom. Dette skjer i sær ved overgangen mellom to tidsaldre.
Teosofien betegner ikke Kristi fremtreden i Palestina som en begivenhet som fant sted en gang for alle, men som en framtreden som gjentas i menneskehetens historie når visse astrologiske tidspunkter krever en sterk åndelig innsats.
Det hevdes at Kristus valgte sitt redskap i den jødiske rase p.g.a dennes særstilling i utviklingen, en særstilling som går så langt tilbake som til det gamle Atlantis.
Han oppfattes i teosofien som adepten Jesus som er overhodet for den sjette utviklingsstråle som uttrykker BHAKTI, eller hengivenhet og tro, og skal nå, som medlem av adapternes broderskap, leve i et arabisk legeme blant druserne i Libanon.
Av alle okkulte åndsretninger betegnes Jesus som et høytstående åndsvesen som er i stand til å formidle de guddommelige krefter til bruk for menneskeheten som helhet, men antyder samtidig, at det er mulig for mennesket å heve seg opp til dette stadium av åndelig utvikling.
Innenfor antroposofien gjør man gjeldende at Jesus og Kristus er to forskjellige.
Jesus var mennesket i hvilket den universelle Kristus-kraft manifesterte seg.
Man gir derved uttrykk for den oppfattelse, at Kristus er, til en viss grad, et UPERSONLIG GUDDOMMELIG PRINSIPP som bryter igjennom hos det menneske som er rent nok til det, som Jesus var.
Man hevder videre, at denne kristusimpuls kun en gang gis til mennskeheten på et bestemt tidspunkt, hvoretter menneskeheten da kan tilegne seg denne kraft som nå er knyttet til jorden.
MESTEREN K, HERREN MAITREYA
Han har nådd en så høy åndelig utvikling, at han blir det personifiserte uttrykk for den kraft som kalles kristuskraften. Det hevdes at han lever på jorden i et fysisk legeme et sted i Tibet, og at han flere ganger, gjennom utvalgte redskaper, har gitt sine impulser til verden, på samme måte som han vil gjøre det igjen i fremtiden.
Herren Maitreya kalles Verdenslæreren, og alle religioner er underlagt ham, uansett hvilke rase de fremkommer i. Han ivaretar utviklingen av åndelig bevissthet i manuens racetyper- bl.a gjennom de store verdensreligioner. Han har en lys eller hvit kropp av keltisk opprinnelse. Ansiktet hans er vakkert, og han har violette øyne som er blide, og han har et meget sterkt uttrykk og et fortryllende smil. Håret rekker til skuldrene og er rødgult, og ansiktet rammes inn av et spisst skjegg.
Han første opptreden som verdenslærer etter Buddha er i skikkelsen av Krishna som uttrykker seg gjennom Bhagvad Gita (betyr ”herrens sang”) (Indias største esoteriske verker).
Men best kjenner vi ham som den individualitet som overskygget sin disippel Jesus de siste årene av hans liv i Palestina for ca. 2000 år siden.
Hans nærmeste medarbeider er CHOHANEN KUTHUMI som vil overta embedet når Kristus har avsluttet sin misjon på jorden.
KUTHMI er sammen med MORYA de 2 mestrene som tok initiativet til teosofiens utbredelse og grunnleggelsen av den teososfiske bevegelse. Han var Alice A. Baileys sin mester. Hans nærmeste disippel gjennom hundredevis av år, er den tibetanske mester, DJWAL KHUL, eller Tibetaneren, som på hans vegne, har gitt oss størstedelen av den esoteriske læres fundament gjennom H.P. Blavatsy og Alice. A. Bailey.
SÅ KOMMER VI TIL DET STORE SPØRSMÅLET – HVA VAR DET SOM SKJEDDE PÅ GOLGATA FOR 2002 ÅR SIDEN???????
Jeg vil nå referere til en opplevelse som forfatteren av boka Spirituelle impulser, Asger Lorentzen forteller, om hva han opplevde en påske mens han lyttet til gralsmusikk fra Wagners opera Parsifal:
”Det var som om jeg kunne oppleve Jesus død på Golgata, på den måten det måtte ha sett ut fra et høyere åndelig syn.
Jeg så, at da Jesus utåndet, kom det en veldig strøm av lys, kjærlighet og kraft gjennom korset og inn i jorden.
Jeg var bevisst om at denne strømmen kom fra Sollogos - vesenets hjertesenter. Den gikk helt inn til jordens midtpunkt, og det var på en måte som om noe av Solkristusvesenet korsfestet seg selv inn i jorden og menneskeheten.
Ved denne korsfestelse kom det en ny vibrasjon inn i jordens og menneskehetens bevissthet. Denne vibrasjon hadde mulighet for å virke helt inn i jordens sentrum, som om det ble skapt en form for hjerte midt inne i jorden. En del av denne innstrømning skapte et kristusaktig vibrasjonsområde i menneskehetens kollektive bevissthet, og dette bevissthetsområde formidlet en innstrømning fra Kristus til menneskeheten.
Denne Sol – kristusinnstrømning virket som en form for nedfeller av det guddommelige rike som Jesus talte om.
Deretter ble jeg vist scener hvor en katolsk prest døpte og fremsa nattverdsordene. Jeg så til min store forbauselse, at ved begge leiligheter ble mennesket knyttet sterkere inn i Corpus Christi (Kristi legeme). Dette betydde at den enkelte ble knyttet sterkere inn i selve den kjærlighets og korsfestelsesstrøm som jeg opplevde som det sentrale i kristusimpulsen ved det indre Golgatadramaet”.
Etter denne opplevelsen var forfatteren bevisst om at han nå hadde fått muligheten til å forstå den høyere betydning av selve kristusimpulsen.
Jesus var bevisst om at han ikke bare var en ny vismann som skulle fremsette evige sannheter.
Han var bevisst om, at bak ham og gjennom han virket det et større vesen og en større impuls.
Han visste at han var med på å skape et gjennombrudd i forholdet mellom menneskeheten og Guds rike.
Når han talte, kunne han av og til merke at det var en langt større kraft til stede enn hans egen. Denne kraften forsøkte å skape en ny vei av forståelse og å åpne opp for en ny vibrasjon. Hans innerste ønske var å kunne bli brukt av Gud til å hjelpe menneskeheten til å betrede denne veien. Han visste også at det i planen for hans liv lå at hans liv skulle kuliminere i en form for indre offer som kunne anvendes som en åpning som kristusinnstrømningen kunne gjøre til en permanent vei.
Ved korsfestelsens offer, måtte Jesus slippe alle personlige ønsker på en så dyp måte at han kunne la kristusvesenet tre igjennom seg selv og inn i menneskeheten.
Ved selve korsfestelsen led han ikke. Han var så dypt inne i en overgivelsesprosess at det var lite fysisk nærvær til stede.
Da prosessen var fullbragt, strømmet kristusvesenet igjennom han, inn i jorden og inn i menneskeheten.
Mens han var gjennomtrengt av og forenet med Kristus, anvendte han deretter de følgende dagene med å bringe Guds forløsende kjærlighet inn i de lavere astrale planers underverden.
Etter dette fikk han lov til å få det fysiske legemet hevet så mye i vibrasjon at legemet ikke nå lenger var fysisk, men kunne virke som et helliggjort oppstandelseslegeme i de indre verdener, hvorfra det evt. kan nedsenkes og bli fysisk synlig igjen.
Det var bl. a ved hjelp av særlige spesialister blant Det Store Hvite Broderskap som hjalp han med dette.
Oppstandelsen skjedde fordi kristusimpulsen bl.a skulle inneholde den forståelse, at Gud er sterkere enn døden, og at kristusveien innebærer livets overvinnelse av døden, og dermed også av alle øvrige fysiske begrensninger.
Samtidig ga oppstandelsen mulighet for at den kristne impuls kunne styrke visjonen om lysets seier over mørket.
Ved selve Golgata – dramaet strømmet sol-kristuskraften inn i jordens midterste og skapte samtidig en innstrømning av guddommelig kjærlighet inn til menneskeheten.
Ved pinsebegivenheten, hvor Helligånden ble utgytt over disiplene og andre dedikerte mennesker, ble denne kristusinnstrømning frigitt slik at den kunne flyte inn i alle hjerter som åpnet seg fra den.
Mange hadde tidligere opplevd at denne vibrasjonen hadde utgått fra mennesket Jesus.
Nå ble denne vibrasjonen forsterket, og ble som en indre strøm som ikke var avhengig av Jesus fysiske tilstedeværelse.
Denne strømmen kunne kontaktes ved overgivelse til Gud som kjærlighet. I prinsippet kunne den kontaktes av enhver som åpnet hjerte for den. I realiteten var det lettest å åpne for den ved en hengivenhet som var rettet i mot det aspekt av Guds vesen, som på det tidspunkt ble kalt for Kristus.
Kristus ble på denne måten en form for nøkkel som urmenigheten kunne anvende for å bli dypere forbundet med den nye frigivelse av Guds kjærlighet.
Og dåpen ble inngangen til denne forbundethet.
Kristusmysteriets dypeste tro er den tro som vokser ut av lengselen etter Guds forløsende kjærlighet.
I denne tro åpner menneske sitt hjerte for Kristus som frelseren, fordi det oppdager, at kun den frelsende og forløsende Kristuskjærlighet kan tilfredstille lengselen etter å frigjøres fra egoets tomhet og etter å merke Guds kjærlighet, liv og indre fylde.
Troen begynner når den ytre personlighet rystes i sin selvsikkerhet, når hjertet lengter etter å merke Gud som kjærlighet, og når det enkelte menneske tør treffe en beslutning om å tørre og ha full tillitt til Gud som en indre virkelighet. Troen kan skape fylde der hvor det før var tomhet, meningsfullhet hvor det før var meningsløshet, tilfredshet hvor det før var utilfredshet og selvopptatthet og en evne til å HVILE i Guds vesen og leve innenfra. I motsetning til det som tidligere var stress og en jakt etter lykken. TROEN gjør at en gir slipp på den ytre personlighets manipulasjon med livet, og den skaper en indre tillitt til Guds vesen som omsluttende kjærlighet.
Den hengivenhet som er en naturlig følge av hjertesenterets oppbløtning, forløsning og gjennomstrømning, rettes mot Kristus som en formidlende utstrømmer av Guds vesen.
For den som opplever dette, er uttalelser som ”Jeg er sannheten, veien og livet” og ”Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg” uttrykk for naturlige indre sammenhenger, som gjelder for enhver som knyttes inn i kristusstrømmen.
Det er på denne måte ikke Jesus som er veien, sannheten og livet, men selve den kristusstrøm som ble frigjort ved Kristus.
Og denne strømmen kan kontaktes også av andre enn de som kaller seg for kristne på det ytre plan!
Alle som kommer i kontakt med den, opplever å ha fått del i denne universelle kjærlighetsvibrasjon.
Man kan på denne måten oppleve at det er en indre klang eller vibrasjon som flyter igjennom hundretusener av mennesker på jorden, hvis hjerter i større eller mindre omfang blir gjennomstrømmet av Kristusvibrasjonen.
Det kan oppleves som om alle som knyttes inn i Kristusimpulsen blir lemmer i Kristi legeme, eller mer nøyaktig, blir grener på det kristustre som har røttene i himmelen, har Kristus som stamme, hvis større grener er store indre formidlere av strømmen, og hvis mindre grener, kvister og blad er de mennesker som mer eller mindre tett, og mer eller mindre bevisst lar deres hjerte være forbundet med den universelle kristusstrømmen som ble frigjort for over 2000 år siden. Gjennom hele treet flyter LIVETS VANN som forbindende kjærlighet. Hver gang de enkelte deler av treet åpner seg dypere, så vokser treet på de gjeldende stedene.
Kristusstrømmen holder på å nedfelle seg igjennom millioner av hjerter , for til sist å gjennomtrenge hele menneskeheten med sin vibrasjon, og denne forståelse er den dypere hensikt med dåpsbefalingen om å gjøre alle verdens folkeslag til Kristi disipler.
Kristusmysteriet er sterkest representert i Johannes – evangeliet. Det er det dypeste og mest mystiske av de fire evangelier.
Denne kristusinnstrømningen skulle prege den religion som ble kjent som kristendommen. Den skulle forvandle jødedommen, og den skulle ligge bak den religion som ble kalt for islam.
Under planleggingen av Kristusimpulsen (av Djwal Kuhl- jobbet tett sammen med Kristus på 2. stråle), ble det skapt en balanse slik at impulsen både kunne hjelpe de høyt utviklede sjelene, de mennesker som var fokusert i deres intelligens, og de mer primitive sjeler som kunne forbinde seg til krisusimpulsen gjennom en 6. stråle tro.
Som ledd i denne balanse, ble Platon inkarnert i Grekenland 400 år før Jesu tid. På denne måten kunne hans filosofi blandes inn i den kristne religion og hjelpe den intelligente delen av de kristne via en intellektuell forståelse av den kristne filosofi og de kristne idealer!
Det kan her bemerkes, at protestantisk kristendom har en tendens til å ville rense ut den greske filosofi ut av kristendommen. Men den høyere plan var altså at denne filosofi skulle inngå i den kristne religion.
Ikke alle innviede kan nå det høydepunktet som Kristus nådde. Han hadde en enestående og kosmisk misjon. Men det er mulig for verdens disipler å oppleve hvert enkelt utviklingstrinn som det skildres i evangeliet.
Ved den første store innvielse fødes Kristus i disippelen, da føler han for første gang i SEG SELV utstrømningen av en guddommelige kjærlighet og merker denne vidunderlige forvandling når han føler seg ett med alt levende.
Dette er den ”andre fødselen”, og ved denne fødselen gleder de himmelske seg fordi han da fødes til ”himmelens rike” som et av ”de små barn”.
Dette er meningen med Jesu ord om at et menneske må bli et barn for å komme inn i himmelrike (esoterisk kristendom, Annie Besant, s.123).
”Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny”. (Denne fødsel omtales som født av vann og ånd (Joh.3,3-5).
Noe av det som er viktig å erkjenne er den uomgjengelige kjennsgjerning, og det er at Golgata-dramaet kun har et strengt individuelt sikte, men i stedet må korsfestelsen sees ut fra det universelle og fra helheten.
Døden for den historiske Kristus på korset hadde ikke primært relasjon til den enkelte menneske, men det var en storslått kosmisk begivenhet.
Det er naturligvis innlysende når man nærmer seg emnet på en intelligent måte, at Kristus ikke døde for at du og jeg skal komme til himmelen.
Han døde som en følge av den karakter hans tjenestearbeide hadde og av den tone han slo an, og han innledet en ny tidsalder og viste menneskene hvordan de kunne leve som gudesønner.
Når vi beskjeftiger oss med beretningen om Jesus på korset, er det derfor viktig at vi ser det i et bredere og mer generelt perspektiv enn det vanligvis er tilfellet.
De fleste avhandlinger og skrifter om dette emne er kontroversielt og argumenterende i det de som oftest forsvarer eller angriper de vitnesbyrd eller den teologi som forbindes med det.
Eller de kan være av en ren mystisk eller sentimental art hva deres tone og formål angår, i det de beskjeftiger seg med den enkeltes religion til sannheten eller med hans personlige frelse i Kristus.
Den vestlige kristendom har fokusert på nødvendigheten av å eliminere trangen til materielle ting for å unngå å synde og å glemme Gud, og nødvendigheten av å ha hjertet på rette sted og være i besittelse av det rette motiv. Men det har blitt fokusert så mye på synd, at en har glemt vår iboende guddommelighet. Vi har vært så utpreget individualistiske i vår tenkning at vi har skapt et bilde av en frelser som ga sitt liv for vår skyld. De kristne har hatt den troen at hvis ikke Jesus hadde dødd på korset, så kunne en ikke komme inn i himmelen.
Begrepet synd løper som et naturlig og normalt tema igjennom menneskehetens historie, og ønsket om å gjøre bot, har eksistert til alle tider.
Troen på en sint gud som krevde bot for alt hva menneske gjorde av urett mot en bror og som også krevde en pris for alt som ble skjenket menneskeheten, er likeså gammel som menneskeheten selv.
Denne overbevisning har vært igjennom mange faser. Forestillingen om en gud, hvis natur er kjærlighet, har igjennom århundreder kjempet mot forestillingen om en gud, hvis natur er vrede.
Synd finnes selvfølgelig, og det må nødvendigvis innebære ofre, når vår syndige natur skal korrigeres. I livet må det lavere aspektet dø. Vi må ”dø dag etter dag” som det står i Kor.15,31
for at vi skal kunne leve. Kristus døde for alt det som eksisterte i formen, og ga oss det eksemplet at vi skulle følge i hans fotspor.
Lenge før Kristus kom ble menneskets guddommelighet bekreftet, og guddommelige inkarnasjoner ble erkjent.
Gnostikerne hevdet selv at de var voktere av en åpenbaring som ikke kun var deres, men som alltid hadde eksistert i verden.
G.R.S Mead som er en autoritet innenfor dette området har hevdet følgende:
”Det disse gnostikerne hevdet var i praksis at de gode nyheter fra Kristus var at han skapte en syntese av den indre lære i alle nasjoners mysterie – tradisjon, hvor alle til slutt har som deres mål å åpenbare menneskets indre mysterium. I Kristus åpenbares menneskets indre mysterium.
(Fra Thrice – Greatest Hermes, bind 1,s.141) (A.Bailey, Fra Betlehem til Golgata).
Karl Pfleger uttaler i Wrestlers with Christ (s.242) at:
“Inkarnasjonen av Gud I Kristus er bare en stor og mer fullkommen teofoni (en guddoms tilsyneskomst) i en lang rekke av andre mindre fullkomne teofonier som forberedte veien ved å prege de menneskenes natur som var åpne for dem….
Kristi inkarnasjon er ikke et mirakel i ordets strikte og enkle betydning, like lite som gjenoppstandelsen, som er stoffets indre forening med ånden, og heller ikke noe usedvanlig i den universelle orden”.
På hvilken måte adskiller Kristi misjon seg da fra de andre?
Forskjellen består i det utviklingstrinn som menneskeheten har oppnådd i mellomtiden.
Kristus viste oss manifestasjonen av det som det fullkomne menneske kunne bli når det kjemper for å bringe den indre guddommelighet frem i forgrunnen.
Først i sin egen bevissthet og deretter for verden, og det oppfatter formsiden som Guds tempel og erkjenner sin iboende guddommelighet. Dette gjorde Kristus.
I tidligere tider ble det ofret til Gud. Kristus kom for å avskaffe disse ofringer ved å vise oss deres sanne mening, å dø på korset for å synliggjøre, symbolsk og ved reel handling, at guddommelighet først kan manifesteres og finne sitt sanne uttrykk når mennesket – som menneske – døde, for at den indre skjulte Kristus kan leve.
Den lavere kjødelige natur må dø før den høyere guddommelige natur kan tre fram i all sin skjønnhet!
Det lavere selv må dø før det høyere selv kan manifesteres på jorden. Kristus måtte dø for at menneskeheten, en gang for alle, kunne lære denne leksen, at ved å ofre den menneskelige natur kunne det guddommelige aspekt ”frelses”.
På denne måten sammenfattet Kristus i sitt indre betydningen av alle tidligere offer i verden.
Denne mystiske sannhet som tidligere kun ble åpenbart for den forpliktede og skolerte innviede når han var klar til å ta 4. innvielse, ga Kristus nå til alle mennesker.
Han døde for at alle kunne leve.
Men dette er ikke en doktrine om en stedfortredende forsoning slik som , i særlig grad, Paulus fortolket korsfestelsen.
Men det er derimot den lære som Kristus selv lærte oss – læren om den guddommelige immanens eller iboenhet.(se Joh. 17, og læren om Gud – menneske).
Kristus ga oss den lære at vi må dø for å kunne leve som guder, og derfor døde han.
Det som skjedde var at han sammenfattet i seg alle fortidens overleveringer. Han fullbyrdet ikke bare de jødiske skrifter, men også den hedenske verdens, og i det lå den tidligere kristendoms store tiltrekning. I ham ble en lang rekke av uvirkelige guder forenet til en nåværende realitet, og ved hans korsfestelse ble de gamle beretninger om grusomme forsoningsofre, lidelser og offerdød aktuelle og fikk en bestemt betydning.
(The Paganism in Our Christianity, Arthur Weigall, s.158)
Opp til vår tid har historien vært forberedende. Først i dag er menneskeheten for første gang parat til å ta det store skrittet inn på disippelskapets vei og til å kunne ta den renselse som går forut for innvielsesveien.
Enkeltpersoner har tidligere klart det nå og da, men i dag blir dette mulig for mange.
Signalet lyder til den enkelte, men også for første gang i historien, til de mange, fordi de nå er parate til å respondere.