DHARMA
Av Arnhild Rob
De fleste kjenner godt til hva KARMA er, men ikke like mange er inneforstått med hva begrepet DHARMA står for.
HVA ER DHARMA??
Uten å slå opp i noen bøker, ville jeg ha sagt noe sånt som:
DHARMA er å være på rett vei, d.v.s at man har funnet fram til den veien en skulle inn på, og at man til tross for glemselens slør imellom inkarnasjonene, så har man lykkes i å finne fram til hva som er hensikten og målet med inneværende inkarnasjon. Vi vet jo at vi sammen med Karmas herrer planlegger dette før vi går ned i stoffet og inkarnerer hver gang.
Å ha funnet DHARMAS vei kjennetegnes ved glede, fred, inspirasjon og en konstant sjels og lysgjennomstrømming. Dører lukkes opp for en, og hjelpen strømmer på fra universet.
I Okkult leksikon defineres DHARMA slik:
Uttrykk for et menneskets plikt med hensyn til evolusjonen. Et menneskes dharma er å gjøre det som fremmer utviklingen mest mulig på det øyeblikkelige evolusjonstrinn.
Alice Baileys definisjon av dharma er gjengitt slik i boken Karma og dharma, s.319:
Alle grupper som er involvert i esoterisk arbeide har deres egen dharma eller plikt, og alle har deres spesielle mål. For at dere kan få et tydelig bilde av hva dere som aspiranter til disippelskap må gjøre, og for at dere kan samarbeide intelligent, vil jeg kort forklare hensikten:
Dharma betyr plikt eller forpliktelse, og det er deres bestemte og særlige forpliktelse å utvikle intuisjonen. Middelet eller metoden som denne utvikling tilveiebringes på, kan være studiet av symboler.
Det ord som er oversatt til forpliktelse, eller plikt, kunne likeså godt uttrykkes i den vidtfavnende vending dharma i forhold til andre.
Ordrett betyr dharma å klare sine forpliktelser (eller sitt karma), som det sømmer seg, på det sted, i de omgivelser og under de livsbetingelser som skjebnen har satt en i. Visse bestemmende faktorer i adferd må og skal iakttages, og det tillates ikke noe spillerom, uansett på hvilket sted man befinner seg, og uansett hvilken alder man har, eller hvilke krisesituasjoner som måtte oppstå.
RESPONDER, O OPPSTIGENDE ENE, PÅ DEN KALDEN, SOM KOMMER FRA FORPLIKTELSENS SFÆRE.
Hva er denne forpliktelse som den innviede av høy rang skal være oppmerksom på?
Hele livserfaringen helt fra fødslers sfære og opp til de høyeste grenser for åndelige muligheter dekkes av fire ord som passer til forskjellige utviklingsstadier. Det er: Instinkt, plikt, dharma og forpliktelse. Forståelse av forskjellene vil bidra til indre opplysning og som følge derav til riktige handlinger.
Disse utviklingsstadiene vil vi komme litt mer tilbake til senere.
Søren Hauge skriver i sin bok ”Det skjulte menneske” om dharma:
Han siterer Martin Buber (1878-1965):
”Der er noget, man kan finde et eneste sted i verden. Det er en stor skatt, som man kan kalde tilværelsens oppfyldelse. Og det sted, hvor denne skat er at finde, er det sted, hvor man står….”
En skatt er noe skjult som skal finnes. Og oftest er det mest dyrebare i livet nettopp upåaktet og må oppsøkes gjennom store strabaser og pindsler.
Men den åndelige virkelighet er like foran oss, men vi ser det sjeldent, selv om vi bevisst gjør alt vi kan for å finne den. Vi har en talemåte som viser dette tydelig. Vi sier nemlig at man ikke kan se skogen for bare trær. Istedenfor å åpne øynene for det innlysende, kniper vi de sammen og speider etter noe veldig mystisk og betydningsfullt som vi mener vil åpenbare seg for oss i et utvalgt øyeblikk. Istedenfor å bruke øynene til å se med, så tenner vi fantasteriets stavlykter og går på jakt etter sære skikkelser i sinnets korridorer.
Men allikevel kan vi stille det innlysende spørsmål: Hvordan ville det være hvis vi ikke måtte kjempe og stride oss til livets innsikter? Ville vi overhode kunne forstå og verdsette livets skjulte skatt? Og er det derfor ikke helt nødvendig og uunngåelig at vi først må miste og deretter lete før vi kan finne? Selve utviklingens hemmelighet synes å bestå i at vi som åndelige vesener beveger oss fra ubevisst til potensiell spiritualitet til bevisst aktualisert guddommelighet på samme måte som et nøtt utfolder seg til et eketræ? Uten å falle fra modertreets høyder, bli isolert i skogbunnens dyp og deretter suge kraft og næring fra regnet og den mørke jordbunn, slå sin egen rot og finne retning mot solens stråler, er det ikke mulig for nøtten å løfte seg opp mellom andre rake stammer og nå inn i lysets regioner.
Menneskets fall inn i stoffets verden er ikke en himmelsk feilberegning, men selve guddommelighetens måte å manifestere seg på. Den universelle enhet må oppsplittes i myriader av fragmenter for at lyset kan fremvise alle spekterets farver.
Og her er så vi, individuelle vesener som ”finner oss selv”, for deretter å gjenoppdage den åndelige virkelighet på en helt ny og bevisst måte. De talløse guddomsgnister er fokuspunkter, som hver på deres måte, speiler ildhavets uendelighet. Ikke to vesener er like, og allikevel er det i denne uendelige mangfoldighet en indre enhet, fordi alle bevisstheter er deler av Den Ene Bevissthet. Hver i sær av oss er kallet til å finne vår egen kjerne, og denne kjernen er forutbestemt til å åpne seg og vokse inn i lyset.
Dette var en nydelig prosaisk måte og beskrive hvordan man kan finne fram til sin dharma.Før jeg går videre med dypt esoterisk stoff som vi finner i bøkene, vil jeg heller først komme med et eksempel på hvordan et tilsynelatende alminnelig menneske får sin dharma vist. I det etterfølgende skal jeg derfor gjenfortelle om hvordan en person som lever i beste velgående i Fredrikshavn i Danmark, fant fram til sin dharma på.
Personen heter Erik Abrahamsen, er ca. 60 år og jobber som healer, er clairvoyant og driver Spirituelt Utviklingssenter i Fredrikshavn sammen med sin kone. Fortellingen kan leses inne på deres web- sider:www.SpiritueltCenter.dk.
.
Han sier på sin nettside at DHARMA er vår livsoppgave og de oppgaver vi har valgt på sjelsplan (det kan være flere etter hvert som vi blir i stand til å løse dem). Videre sier han at når vi har nådd til et punkt i livet hvor karma er sånn noenlunde på plass, og det kan bli overskudd av energi og erfaring, så har vi muligheter for å påta oss noen oppgaver, da forutsatt av vi ikke har rotet oss så mye inn i ny karma at det ikke blir noe overskudd.
Disse oppgavene kan være veldig forskjellige, men vi vil få dem vist på den ene eller den annen måte, og jo mer lydhøre vi er, jo lettere vil bli gjort oppmerksomme på oppgavene.
Ofte er det gjennom det å være stille og lytte til det som skjer omkring oss, istedenfor å jakte på oppgaven. Slik er det i mange andre situasjoner også sier han. Han sier om seg selv at han var så tykkhudet at det var nødvendig å klippe det hele ut i bølgepapp, og allikevel tok det lang tid før han kom i gang med sine dharma-oppgaver, nemlig det å bl.a arbeide med healing, og her kommer fortellingen:
”I slutten av 1989 var jeg på et kurs hvor vi bl.a arbeidet med bevissthetsreiser. På dette tidspunktet hadde jeg ikke den fjerneste ide om å bli healer, jeg ante dårlig nok hva det var, men jeg hadde sett på det som litt for spookey for meg.
På et tidspunkt skulle vi ha en bevissthetsreise. Hvordan den startet kan jeg ikke huske, men vi gikk i løpet av reisen ned en gang i et hus og kom til en dør .Denne døren ble vi bedt om å huske, selve døren, dørhåndtaket o.s.v. Da vi var ferdige med det, gikk vi ut av døren og skulle lukke den igjen etter oss. Igjen skulle vi huske døren, hvilken farve o.s.v.
Mens jeg betraktet døren, merket jeg en hånd på min høyre skulder, og i det samme forsvant enhver forbindelse med det jeg var i gang med, selv forbindelsen til min egen liggende kropp var vekk.
Jeg hadde til gjengjeld full bevissthet og en følelse av å stå opp. Det var kaldt med litt snø i luften. Det var kveld, og det føltes som en selvfølge at jeg var der hvor jeg var.
Jeg snudde meg rundt, og konstaterte, uten noen form for overraskelse, at jeg sto utenfor en stor byport i en høy mur som strakte seg til begge sider.
Jeg gikk inn porten, og foran meg var det en gammel gate med toetasjers bindingsverkshus på begge sider. Det lå litt sne i luften, og luften smakte som en blanding av røyk, kulde eller frost.
På den ene siden av gaten sto det gatelykter som lyste med et litt søvnig, gullaktig skjær. Jeg hørte ingen lyder, og det hvilte en ro over det hele. Det var det samme dempende lys i mange vinduer.
Til venstre for byporten gikk det en mindre gate opp langs bymuren. Umiddelbart virket det ikke som om denne var opplyst.
Jeg fortsatte oppover gaten i midten, og dette var åpenbart hovedgaten. Et stykke lenger oppe rundet den seg av litt, og det ble tydelig at den munnet ut i et torv, og fra torvet munnet det ut i flere gater. På midten av torvet var det noe som minnet om en fontene med en figur i midten. Det var ikke noe vann der da det jo var vinter og frostvær.
I det samme ble jeg nærmest revet tilbake til nåtiden, og det viste seg at alle de andre var ferdige og allerede i gang med småsnakk om deres opplevelser.
Jeg var så forvirret, og fikk visst ikke nevnt det for noen det jeg akkurat hadde opplevd.
Det var første gang i mitt liv at jeg hadde hatt en slik opplevelse, og jeg kunne ikke få den på plass i mitt system.
Jeg husker ikke helt hvordan kurset sluttet, men jeg gikk helt på siden av meg selv. Dette fortsatte på mandagen, men på en eller annen måte, så kom jeg meg igjennom dagen med barn og arbeid.
Tirsdagen følte jeg det verre, og jeg fikk fatt i lederen av kurset. Han hadde ikke noe løsning på problemet, men vi avtalte at jeg skulle dra til ham førstkommende fredag, og så skulle vi prøve og få gjort noe med det.
Dette ga meg litt ro og gjorde det litt lettere å komme igjennom dagen.
Om onsdagen gikk det rimelig bra. Jeg kjørte hjem og spiste lunch som jeg pleier.
Etter at jeg hadde spist, tente jeg min pipe og satt og småmediterte med lukkede øyne, og som lyn fra klar himmel, kom opplevelsen fra kurset tilbake. Igjen hadde jeg ingen føling med tid og sted, men var tilbake nøyaktig som sist.
Atter var jeg rett ved torvet, og jeg la merke til en inngang i et hus på høyre hånd. Uten å tenke på det, gikk jeg inn døra og inn i et lite vindfang, og videre derfra inn i en stue.
Det første jeg la merke til var at det var litt lys som kom fra noen stearinlys som var plassert på et bord.
Straks etterpå gikk det opp for meg at det satt to kvinner ved bordet. Ingen av de sa noe. Jeg la merke til en stor seng eller alkove, og ved nærmere ettersyn, oppdaget jeg at det lå en mann i sengen.
Jeg tror at han akkurat hadde dødd eller holdt på med å dø.
Jeg visste at dette var meg selv i en tidligere inkarnasjon, og jeg visste også at han var LEGE UTEN VERKTØY, og på dette tidspunktet virket dette som en selvfølge.
I samme øyeblikk som jeg gjorde denne erkjennelse, var jeg tilbake i nåtiden igjen.
Min pipe var sluknet, men ellers så satt jeg i samme stilling. Jeg følte en stor ro og væren, og kunne så ringe og avlyse fredagens seanse. Først senere på dagen begynte jeg å fundere over det med legen uten verktøy. Det virket ulogisk på meg.
Ettersom ukene gikk, gled denne opplevelsen i bakgrunnen.
De neste par år var jeg engasjert i utviklingsstudier og overlevelseskurser.
Det skjedde oftere og oftere at jeg kunne se på kursdeltakerne hva slags problemer de hadde og jeg kunne også åpne opp og se hvordan dette kunne forløses.
Til gjengjeld fikk jeg aldri sove om natten, vi ble jo nødt for å avslutte disse prosessene.
Det ble en vane for meg å jobbe med klarsyn og deretter fjerne problemet ved å holde hendene på de punktene jeg så.
På et tidspunkt var det en som sa at jeg var god til å heale.
Den bemerkningen åpnet for en helt ny verden, og i samme øyeblikk så ble den opplevelsen jeg hadde hatt tidligere satt helt på plass.
Senere har det vært mange opplevelser og direkte undervisning, bl.a gjennom tidligere inkarnasjoner.
På de plan hvor jeg får undervisning pleier man ikke å utstede diplomer, men til gjengjeld gjør man mye ut av å undervise i etikk, så det går nok bra allikevel”, sier han.
Jeg har truffet Erik personlig på et kurs på østlandet, og det skjedde utrolig mange ting i undervisningssekvensene med han. Han er en fantastisk fin person og innehar en utrolig mengde med esoterisk kunnskap og visdom, og han praktiserer dette på en enkel og jordnær måte.
Heldige han som så klart har funnet veien til sin DHARMA, sin rette livsvei.
Søren Hauge skriver i sin bok ”Det skjulte menneske” om Den universelle kompassnål.
DHARMA er et indisk sanskritord, og betyr ”den rette ferden”, ”den rette plikt” eller ”den rette oppgave”.
Karmabegrepet har etter hvert blitt alminnelig i den vestlige verden. På samme måte er det av vital betydning at vi forstår hva det menes med dharma. Vi behøver å heve karmafortryllelsen og få øynene opp for det sentrale i livet som kan gi retning og fylde i våres tilværelse. Å snakke om karma uten dharma er som å snakke om lufthavner uten fly. Det ene forutsetter det andre. Karma i seg selv er absurd, for til hva nytte eller til hvilket formål er det årsaker og virkninger? Dharma i seg selv er like absurd, for hvordan snakke om den rette vei uten å snakke om de læreprosesser veien innebærer?
Vår dharma er den vei gjennom livet som er den riktige nettopp for oss. Før vi lot oss bli født inn i denne verden, laget vi som sjeler en plan for det livet som nå lå foran oss. De karmiske mønster ble tatt med i betraktningen og den kommende inkarnasjons dharma ble satt i sentrum. Vi er satt inn i tilværelsen med en særlig livsoppgave, en vei, som kun er vår og ingen andres. Når vi virkelig begynner å lytte til den indre stemme, til vår innerste drift, da blir vi tro mot vårt dharma. Og dette er hva livet handler om. Vi er alle sammen utstyrt med en indre kompassnål, som under de rette omstendigheter kan føre oss til målet .Men det er med dharma som med kompasset. Hvis det er for mye forstyrrende metall i den umiddelbare nærhet, så viser kompasset ikke riktig. Disse kraftfulle fremmedlegemer opphever ikke kompassets funksjon, men får det til å peke i feil retning. I vår egen natur er disse tallrike fremmedlegemer alle de ytre faktorer som mange lar seg villede av: foreldrenes forventninger, samfunnets normer og fordommer, den offentlige mening, nærmiljøets lokale særheter og alle de ”gode intensjoner” fra velmenende mennesker. Med ytre faktorer menes også våre egne psykiske strukturer og drifter: forfengelighet, inkonsekvens, grådighet, ønske om makt og kontroll, smålighet og hva vi ellers kan henføre under uvitenhetens og dermed egoismens domene. Så lenge disse krefter er hovedaktører i et menneskes liv, vil det være fokus på karma og ikke dharma.
I mange menneskers indre finnes det en vrimmel av mumlende stemmer som snart vil det ene, så det andre. Drevet av ytre omstendigheters og umiddelbare begjærs tilfredstillelse, så gis det ikke ro til å høre røsten i det indre. Men vi vet utmerket godt at tilstedeværelse av metall ikke fratar kompasset evnen til å peile og vise vei. Vi må bare sørge for at de forstyrrende elementer blir bragt litt på avstand slik at kompasset kan registrere det store globale magnetfelt. Og det skal neimen ikke mye til. Ofte krever det bare noen ganske enkle foranstaltninger, for eksempel at man bare flytter seg litt. Og slik er det også med dharma. Vi trenger bare å flytte oss litt, så skaper vi rom til det indre kompass. Denne flyttingen består i at vi må være villige til å se bort fra de vanlige støykilder og larmende omgivelser, bevege oss til et uforstyrret sted og deretter rette oppmerksomheten mot den stille stemme fra sentrum i oss.
Når vi på denne måten snakker om dharma så dreier det seg ikke om et sluttresultat, men om en levende prosess, en utfoldende bevegelse. Det betyr at dharma er veldig forskjellig fra menneske til menneske. Man kan godt snakke om et overordnet menneskelig dharma. I så fall dreier det seg om den oppgaven som hele menneskeheten har her på jorden i forhold til den større helheten som vi er en del av. Deretter kan man snakke om menneskers kollektive dharma i særlige tidsperioder, i visse regioner i verden og i de enkelte land.
Hvis vi betrakter den menneskelige evolusjon og dens forskjellige hovedfaser, kan den sees som en utfoldelse av lag etter lag. I begynnelsen var kroppen og de fysiske sanser det helt avgjørende felt for utvikling. Senere ble det i høyere grad det emosjonelle begjær og følelsene som inntok hovedrollen. På nåværende tidspunkt er tenkeevnen og viljesaspektet i stadig stigende grad ved å gjøre seg gjeldende. Til dette kan tilføyes en spirende intuisjon og det inspirative element som også gjør seg bemerket, på samme måte som den høyere sjelsbevissthet, og de forskjellige grader av illuminasjon og åndelig bevissthet. Hvilke betegnelser vi enn anvender, så tegner det seg et bilde av et multidimensjonalt menneske i gradvis utfoldelse.
På nåværende tidspunkt befinner de fleste mennesker seg i en tilstand hvor de er en blanding av kropp og sanser, begjær og følelser, tenkning og vilje, og det er dette som bestemmer tilværelsens innhold. Vektleggingen mellom faktorene er vidt forskjellige, og det er her det blir relevant å se nærmere på den dharmiske prosess. Mennesker som ikke har hatt så mange inkarnasjoner enda, vil ha et helt naturlig behov for å utforske kroppen og begjærets forskjellige aspekter for å erfare hva disse kan bringe av tilfredstillelse. Inderne kaller dette utfoldelsesstadium for TANHA og KHAMA- livstørstens og begjærets fase. Den dominerende drivkraft vil derfor være begjærtilfredstillelse. Dharma vil for disse mennesker være orientert mot oppfyllelsen av ethvert tenkelig begjær. Vi gjenkjenner skyggen og kanskje også sider av nybegynneren. Her vil det være meningsløst å oppstille moralske vurderinger ut fra en annen standard. Det naturlige ledd i utviklingen vil være å stifte bekjentskap med alle følelseslivets registre og følge begjærets urolige og rastløse energi mot fullbyrdelse og metthet. Følelsenes polariserte natur må oppdages, og det må være frihet til å erfare nytelsen og smerten, frykten og forventningen, sympatien og antipatiens kraftfulle spenningsfelter.
Senere i utviklingsprosessen vil det mentale aspekt og viljen begynne å gjøre seg gjeldende, og gradvis vil det emosjonelle begjær bli underlagt det utforskende intellekt og den målrettede evne til planlegging og fullendelse. Indierne kaller dette stadium for ARTHA, den stolte strebens fase. Den dominerende kraft blir da ambisjonsoppfyllelse og dharma vil bestå i å legge planer, gjennomføre dem og å rette besluttsomheten mot å oppnå særlige ferdigheter for deretter å sette alt inn på å nå frem til en mestring av dem.
I denne prosessen vil det i stigende grad bli stilt krav til skjelneevnen og kunsten å foreta hensiktsmessige valg slik at energien kan brukes på best mulig måte. Målet vil helt naturlig være og oppnå størst mulige resultater med bruk av minst mulig energi.
Denne justering av kreftene skjerper intelligensen og fører en lang rekke prioriteringer med seg mens bevisstheten erverver seg nye evner og ferdigheter. På et tidspunkt vil det være oppnådd en så stor grad av personlig begjærtilfredstillelse og ambisjonsoppfyllelse at behovet for å rekke ut over egoet begynner å koble seg til. Hos det mer utviklede menneske kommer det derfor et behov for TJENESTE, et stadig dypere ønske om å stå til rådighet for helheten og ikke kun det adskilte selv. Når dette tjenerinstinktet begynner å melde seg, vil det gradvis innses at det separate jeg må utvise offervilje og helt frivillig gi kall på ren personlig tilfredstillelse .
Ønsket om å gå lysets vei vil forvandle seg til et indre krav, en mild men bestemt og uavviselig fordring fra menneskets høyere selv. Og på denne måten vil dharma i sluttfasen av den menneskelige utvikling bli mer og mer dominert av kreativitet som frivillig og med glede står i helhetens tjeneste.
En av de viktige betraktninger man kan gjøre når man studerer dharma som en evolusjonær prosess er at egoistiske motiver alltid går forut for uselviskhet. Ingenting fremstår plutselig av seg selv som altruistisk og ego-forlatt. Utviklingen vil til gjengjeld sørge for at de mest selvopptatte begjær langsomt, men sikkert, raffineres og høynes til bruk i menneskehetens tjeneste. Derfor fremstår det også av denne innsikten en dyp og ubetinget aksept av alle menneskers utviklingsstadier. Man må møte sine medskapninger der hvor de er, og også vurdere deres situasjon ut fra deres egen målestokk. Hver form og bevissthet har sine egne begrensninger og muligheter, og man er akkurat hvor man er i kraft av de foregående stadier. Det rette for den ene er muligens galt for den andre. Hva som på et stadium er høyeste og sanne moral, er på et annet stadium umoralsk og vice versa.
En annen konklusjon man kan dra ut av dharmaforståelsen er at det enkelte menneskes mål ikke er noe absolutt, men der i mot Å LEVE PÅ DEN MÅTE SOM ER BEST NETTOPP NÅ OG SOM FØRER ET SKRITT FREMOVER. Det sentrale er forståelsen av en indre natur som utfolder seg i stadig vekst. Derfor gjelder den uskrevne lov om at MIN DHARMA ER KUN MIN. Det gamle uttrykket ”din nabos dharma er farlig!” er derfor helt sant, for så lenge vi forsøker å trå i andres fotspor, så er vi dømt til å snuble. Kun når vi finner våre egne ben å stå og gå på, er det mulighet for at våre liv kan bli en vei.En foreløpig defininisjon på dharma kunne derfor være at DHARMA ER MENNESKETS INDRE NATUR PÅ ET GITT UTVIKLINGSTRINN OG LOVEN FOR DET NESTE UTFOLDELSESSTADIUM. (Det skjulte menneske, s.159-172)
Alle mennesker er som sjeler absolutt likeverdige. Ingen er bedre enn andre. Man kan ikke forskjellsbehandle i reinkarnasjonens eller karmaens hellige navn. Vi har alle forkjellige reisegods med fordi vi tok av sted inn i menneskeriket på forskjellige tidspunkter eller vi gjorde også forskjellige opphold underveis.(Det skjulte menneske, s.66)
Her vil jeg også bemerke at ca.75% er mennesker utviklet fra dyreriket på jorden,15% er utviklet på planeter med bevissthet som jordmenneskenes, 5% er mennesker fra formskapende planeter med ekspanderende materiell drivkraft, 0,5% er stjernemennesker, 0,5% er englemennesker og 4-5% er mennesker fra devariket. (Stjernemennesker og englemennesker, s.49)
Ut i fra disse tallene, kan vi trekke den konklusjon at det er ganske mange som har kommet hit til jorden på helt bestemte oppdrag, og dette ligger selvsagt også i deres dharma I vår tid, skjer det en kollosal innstrømning av stråler og energier, og dette gjør at slørene mer og mer fjernes og flere og flere husker hva de kom hit for å utføre.
Noen av oss kommer fra andre planeter, og kan veksle mellom inkarnasjoner på jorda, så tilbake til hjemplaneten, så til jorda igjen, og ikke å forglemme de som kommer fra engleriket.
Ingen er allikevel mer en noen annen. Vi rommer alle den samme pulje av potensialer eller guddommelige talenter.
Såkalte unge sjeler ligner på et frø som rommer i seg de fremtidige muligheter. Eldre sjeler er frø i spiring eller kanskje fullt utvokste trær, men alle rommer de samme utviklingsmuligheter, og vil, før eller senere, vokse seg like store.
Dette er viktige ting å huske på i.f.m dharma. Vi har alle forskjellige oppdrag på jorda. Dess høyere utviklet, dess større oppgaver selvfølgelig.
Det er en veldig stor misforståelse å bebreide noe menneske at det er, hvor det nå engang er.
Vi ler jo heller ikke av et fireårig barn som kjører på trehjulssykkel, vi kristiserer ikke dette barnet for å være for doven til å ta kjørekort for motorsykkel.
Hvert menneske befinner seg der hvor det har bruk for å være.
(Og der får jeg igjen mitt favoritt-uttrykk bekreftet:”Alt er alltid slik det skal være!”)
Kun tiden utgjør forskjellen mellom barnet og den voksne. Dette gjelder også i forholdet mellom den ybgre og den eldre sjel.
Det er i det hele tatt problematisk å oppdele andre i ”høytutviklede” og ”lavtutviklede”, hvis man på denne måten kun ønsker å markere sin egen posisjon. Man bør alltid omgås slike begreper med den allerstørste forsiktighet og respekt for det enkelte menneskes unike karakter. Vi kan sjelden ”skue hunden på hårene”.
Det finnes ingen kopier, vi er alle uerstattelige originaler.Hva et menneske derfor er i ferd med i øyeblikket, kan være veldig vanskelig å bedømme i dybden hvis man ikke har anledning til å ta tidligere livserfaringer med i betraktning.
I gruppesammenheng, som det er naturlig for oss å se litt på, siden vi utgjør en esoterisk gruppe, er det mange ting man må skjeldne imellom.Vi har alle individuelle dharmaer, men det som gjelder sterkest i vår sammenheng er gruppens dharma, og det er viktig at vi da stiller spørsmålet:Hva er hensikten med vår gruppe og hva ønsker vår ashram å manifestere igjennom oss? Vi er jo hierarkiets forlengede arm.
I Esoterisk psykologi 2 advares det spesielt om at en av disiplers hovedfeil i dag er at de altfor mye retter deres oppmerksomhet mot andre disiples feil, mangler og aktiviteter, og i altfor liten grad bruker tiden til å reflektere og fornemme den universelle rytme.
Nåtidens disipler trenger denne indre reflekterende stillhet hvis de skal kunne utføre deres arbeide som ønsket og samarbeide korrekt med planen.
Dette avviser på ingen måte intens ytre aktivitet, men det vil befri dem for verbal kritikk, heftige diskusjoner og en konstant opptatthet av deres meddisiplers dharma, motiver og metoder (s.327.328 i Karma og Dharma).
”La ethvert menneske konsentrere seg om sin egen dharma og oppfylle sin egen rolle” formaner Østen. ”Pass dine egne saker” er vestens forsøk på å belære om denne samme sannhet og overføre den formaning om at vi hver især ikke må frata hverandre muligheten for å gjøre noe riktig, å være sitt ansvar bevisst og å gjøre vår plikt. Den vil få mennesket til fullkomment å kunne imøtekomme sine egne forpliktelser, å påta seg sitt eget ansvar og å oppfylle sin egen plikt.
En aspirant eller disippel tar ingenting, han/hun gjør ikke krav på, ei heller absosrberer emosjonelle goder som kjærlighet, gunst, mishag og hat hvis det ikke tilhører ham, intellektuelle fordeler, krav om et omdømme som ikke er berettiget, overtakelse av en annens verv, velvilje eller popularitet avviser han like mye, og han står fast på det som er hans eget.
Sjelen har ikke noen individuell skjebne, men er sammensmeltet med den ene.
Deres skjebne er gruppens og helhetens skjebne og dens begjær er å virkeliggjøre den store plan og dens vilje er herliggjørelsen av den inkarnerte Logos (En avhandling om Hvit Magi, s309,310)
Det menneske som har lært å akseptere sin skjebne, kaster ikke bort tiden med nytteløse beklagelser, og det kan derfor sette all sin energi inn på den fullkomne oppfyllelse av sin dharma eller sin plikt.
Istedenfor å være utilfreds og formørke livets utfordringer med bekymring, tvil og fortvilelse, avklarer mennesket sin vei ved stille å erkjenne livet som det er, og ved direkte påskjønnelse av det som det kan få ut av det.
På denne måten går ingen anstrengelser, tid eller gunstig leilighet til spille, og det gjøres stadig fremskritt mot målet. (Sjelens lys,s.180 i Karma/dharma s.333)