Solengelen, innlegg på samling i Esoterisk Norden v/Mari W. Bugge
B. Kim Pedersen
Under Kims meditasjon på Løvens stjernebilde, fikk vi eksempler på Solengelen. Han sa at den tibetanske mester har sagt oss at Sfinksen = Løven og Jomfruen, og den skjuler forståelsen omkring Solengelen. Vi fikk mye kontakt med Solengelen i Løven hvor vi gikk inn i et indre samarbeid med den.
Den hjelper oss å åpne vår store 12-bladete lotusblomst i sjelen.
Solengelen er sjelens magiker som er i stand til å heale, nedfelle ashramens vibrasjon og hjelpe oss å forbinde oss med den ashram og den mester vi hører inn under. Solengelen hjelper også til å bygge antahkanarakanalen. Den bygger den lysende kanal fra hjertet gjennom chakraene gjennom kronesenteret gjennom Kristus, opp igjennom Buddha, Nirmanakayerne og Shamballa, slik at vi fornemmer indre bevissthet. Solengelen bygger lyskanalen videre til Venus (jordens høyere selv). Venus er en del av Sollogos indre liv. Så nærmer Solengelen seg sitt naturlige element, den store blå losjen på Sirius. Det finnes altså høyere og høyere Solengler, fra vår egen Solengel og helt opp til den blå losje på Sirius.
Torkom Saraydarian
Solengler er verken mannlige eller kvinnelige, men de har mannlig og kvinnelig polaritet i overensstemmelse med deres stråle og i forhold til den personlighet de utdanner. En mann har feks en Solengel med kvinnelig polarisering. En kvinne har en Solengel med mannlig polarisering. Slike polariseringer skaper magnetisme og tiltrekning mellom de to livsenheter – den menneskelige sjel og Solengelen.
Asger Lorentsen
skriver i en artikkel på nettet, hvor han refererer til A.A. Bailey: Kosmisk ild.
Han skriver at Solenglene er Mestre fra Sirius. At de er vesener som har en form for menneskeevolusjon bak seg i en tidligere runde. De er nå knyttet til Sirius og er slik en del av Sirius-logens store virke med å fremme evolusjonen i Sirius solsystem. Utviklingsmessig kan de sammenlignes med mestre fra Jorden, idet deres hovedvirkefelt synes å være det høyere mentale plan, det buddhiske plan og det atmiske plan. Samtidig synes det å være en hemmelighet ved en tilgang til et kosmisk solunivers, idet det beskrives at de har adgang til det kosmisk-mentale plan, som ellers bare Sanat Kumara relateres til. Samtidig er det tvilsomt om de har samme evner til å stimulere en sivilisasjons mange aspekt under de 7 stråler og i friksjonen i de tre lavere verdener, som Jordens mestre er spesialiserte i.
Solengelen ble kalt til menneskeheten da menneskene ble individualiserte. Dvs. da hvert menneske fikk et individuelt kausallegeme med en egoisk lotus på det høyere mentale plan. Solengelens første oppgave var å skape den egoiske lotus med dens ni blader, som ble oppbygd helt nøyaktig med tre blader for den intelligensmessige utvikling, tre blader som står for følelses- og kjærlighetsutvikling, og tre blader som utfolder utviklingen av viljesaspektet.
Under utviklingen stimulerer solengelen bevissthetens tre grunnleggende kvaliteter i nøye avstemte rytmer og faser. Når delkvaliteter utvikles, innebygger solengelen dem i den egoiske lotus og i det kausale legeme. Dette fordrer stor visdom og nøyaktighet.
Helt fram til menneskets egentlige åndelige utvikling, er menneskets sjel og åndelige triade på det høyere mentale plan, det buddhiske plan og det atmiske plan, en relativt ubevisst drømmer. Ganske visst inneholder vår høyere bevissthet en enhetsfølelse av kjærlighet og lykksalighet, men det mangler dybde i kjærligheten og intelligenspreget, og nyansert visdom i innsikten, og selvoppofrende vilje i evnen til å forvandle de lavere verdener, som personlighetene er en del av. Her har Solengelen den oppgaven å tilføre en kraft, visdom og kjærlighet, som gir sjelen liv, gir den mer dynamikk og øker dens evne til å være fokusert.
Hos hovedparten av menneskene er sjelen så gjennomtrengt av Solengenen, at de nesten er uatskillelige. Derfor kan det være vanskelig å vite, om vi opplever vår sjel, vår Solengel, eller en kombinasjon av begge. Først når vi nærmer oss den tredje innvielse, begynner Solengelen å skille seg ut, idet sjelen på det tidspunkt er så kjærlig, vis, selvoppofrende og fokusert, at den gradvis kan stå mer alene. Helt fram til den fjerde innvielse vil sjelen likevel være mer eller mindre gjennomstrømmet av Solengelen og slik låne dens lys.
Først i slutten av menneskeevolusjonen har vår egen sjel nok visdom til å være en suveren tilrettelegger av skjebnebanen. Solenglene er hovedansvarlige for å tilrettelegge menneskets utvikling både i de lange forløp, som strekker seg over tusener av inkarnasjoner og i de skjebnebaner, som involverer kanskje 10-20 inkarnasjoner, og i tilpassningene for den enkelte inkarnasjon. I dette arbeidet samarbeider solenglene i nettverk med særlig hensyn til gruppeutvikling og gruppekarma. Samtidig samarbeider solenglene med spesialister i skjebnetilretteleggelse. I slutten av evolusjonen overlates mer og mer til menneskets egen sjel og til den bevissthet som skal til å inkarnere.
Under inkarnasjonen er det som hovedregel Solengelen, som regulerer hva vi får av medgang og motgang. Dvs. at Solengelen kan bremse for mye medgang, og sikre at vi får en ganske bestemt type vanskeligheter som regulerer og gavner vår utvikling. Og samtidig beskytter Solengelen oss mot å få motgang som ikke passer inn i vår skjebnebane. Solengelen søker slik å holde oss på den livsvei som er planlagt. Men hvis personligheten ikke er lydhør over for erfaringenes lære eller den indre stemmen, kan vi undertiden bevege oss lenger bort fra veien enn ønskelig, sett fra Solengelens side.
Den beste samklang med Solengelen får vi ved stillhet, indre nærvær, ved å lytte til den indre stemmen som oppstår i dyp stillhet, og aksept av motgang som gis som gave.
Ved den tredje innvielse oppstår et ”alkymistisk bryllup”, hvor personligheten blir så gjennomstrømmet av solengelen, at det kommer balanse mellom personlighet og sjel, mellom handling og væren, mellom maskulin og feminin og mellom ytre og indre. Deretter kommer solengelens siste oppgave, som er å oppløse det kausale legeme og den egoiske lotus ved den fjerde innvielse. Under denne innvielse gjennomstrømmes menneskets høyere bevissthet så sterkt av solengelen, at både personligheten, terskelvokteren, det kausale legeme og den egoiske lotus oppløses. Solengelens og monadens samlede ild skaper så sterk en solild, at mennesket fra da av har vunnet frihet i forhold til de tre lavere verdeners slør. Da den åndelige triade samtidig har vokst tilstrekkelig mye i kjærlighet, visdom og selvoppofrende vilje, har solengelen fullendt sitt arbeide og kan dra videre til andre oppgaver.
Eskild Tjalve har i sin bok: Devaer en hilsen fra Solengelen:
Vi er ett, vi er ikke atskilte. Begrepene sjel og Solengel er for avgrensede, det er menneskets måte å tenke på, vi er en enhet. Alt er enheter i mer eller mindre tett symbiose. Vi er felles energifelt, felles bevissthet på alle plan. Så pass på å ikke intellektualiser begrepet Solengel. Det er viktigere å understreke, at impulsene er i deg, og noen av de impulsene kan vi hefte betegnelsen Solengel på, andre av impulsene kan vi kalle menneskets egen sjel. Men det er en forening, en enhet på sjelens plan. Bevissthetene smelter sammen, samarbeider, - slik skal det være. Lag ikke atskillelser, hvor det ingen atskillelse er!
Jeg har lest om Solengelen i flere Bailey-bøker, både Innvielse, Discipelskab i den nye tidsalder.B.1 , Esoterisk psykologi. B.2 og En afhandling om Kosmisk ild. Fra den siste har Asger skrevet sin artikkel, så jeg vil prøve å oppsummere hva jeg fant i de tre førstnevnte bøkene.
I Innvielse, står det at vi i egoet vil vi finne gjenspeilingen av guddommens tre aspekter: vilje, kjærlighet-visdom og aktiv intelligens, på samme måte som over alt i naturen.
Ved den 1. innvielse blir den innviede bevisst om egoets 3. eller lavere aspekt, den aktive intelligens’ aspekt. Her blir han stilt ansikt til ansikt med den manifestasjon av den store Sol-engelen som er han selv.
Ved den 2. innvielse sees denne store Nærværelsen som en dualitet, og et annet aspekt lyser opp foran han. Han blir bevisst om at dette strålende liv, som er identisk med han selv, ikke bare er intelligens i handling, men også er kjærlighet-visdom. Han lar sin bevissthet smelte sammen med dette liv og blir ett med det, slik at det med det personlige selv som mellomledd kommer til uttrykk på det fysiske plan som intelligent kjærlighet.
Ved den 3. innvielse står egoet foran den innviede som en fullendt treenighet. Selvet er ikke bare intelligent, aktiv kjærlighet, men har også åpenbart seg som fundamental vilje eller hensikt, som mennesket umiddelbart identifiserer seg med, idet han vet at de tre verdener for framtida ikke har noe å tilby han utover å tjene som et virkefelt for aktiv tjeneste.
Disse dype åpenbaringer lyser opp foran den innviede på en trefoldig måte:
1. Som et strålend engleaktig vesen
Dette sees med det indre øye med den samme tydelighet og sikre bedømmelse, som når et menneske står ansikt til ansikt med et annet medlem av menneskeheten. Den store Sol-engel, som legemliggjør det virkelige menneske, og som er hans uttrykk på det høyere mentalplan, er i bokstavlig forstand hans guddommelige forfader, ”Vokteren”, som gjennom lange inkarnasjonssykler har ofret seg fullt og helt, for at mennesket kunne VÆRE.
2. Som en sfære av strålende ild
som med den innviede, som står foran den, er forbundet gjennom den magnetiske ildtråd, som gjennomløper alle hans legemer og slutter i den fysiske hjernes sentrum. Denne ”sølvsnor” ( som den kalles ganske unøyaktig i bibelen, hvor beskrivelsen av hvordan den løsner seg fra det fysiske legemet og trekker seg tilbake finnes) utgår fra Sol-engelens hjertesenter, idet den slik forbinder hjerte og hjerne – den store dualitet, som i dette solsystem manifesterer kjærlighet og intelligens. Denne svære av ild er forbundet med mange andre,som tilhører den samme gruppe og stråle. Det er derfor i bokstavlig forstand en bevislig kjensgjerning, at vi alle er ett på de høyere plan. Ett liv pulserer og sirkulerer gjennom alt via disse tråder av ild. Dette er en del av den åpenbaring, som kommer til et menneske som står i ”Nærværelsen”, og hvis øyne okkult sett er åpne.
3. Som en mangefarget lotus med 9 kronblader
Disse kronblader er arrangert i tre sirkler omkring tre tett sammenfoldede kronblader, som danner midtpunktet, og som skjermer det som kalles ”Juvelen i Lotusblomsten”. Denne lotus er av en sjelden skjønnhet, pulserende av liv og strålende i alle regnbuens farger. Ved de tre første innvielser åpenbares bare de tre sirkler, den ene etter den andre, inntil den innviede ved den fjerde innvielse står foran en enda større åpenbaring og erfarer den hemmelighet som ligger skjult i den midterste knoppen. Den tredje innvielse avviker noe fra de to første ved at det for første gang kontaktes den rene ånds elektriske ild, som latent er til stede i lotusblomstens hjerte, gjennom kraften fra en enda mer opphøyd hierofant enn Bodhisattvaen (Kristus) – hierofanten her er Sanat Kumara
Ved fjerde innvielse, har sol-engelen trukket seg tilbake, og formen den har fungert gjennom (det egoiske eller kausale legeme) er borte. Intet er tilbake bortsett fra kjærlighet-visdom og den dynamiske vilje, som er åndens mest framtredende egenskap. Det lavere selv har tjent egoets formål og er blitt avkastet. Egoet har likeledes tjent monadens formål og behøves ikke lenger. Den innviede står befridd for dem begge, fullstendig frigjort og i stand til å kontakte monaden, slik som han i tidligere liv lærte å kontakte egoet.
På s.148-49, får vi en utdypelse av dette:
Det høyere selv, egoet på dets eget plan, er en stor Sol-engel. Den er et uttrykksmiddel for monaden eller ren ånd, liksom personligheten er det for egoet på det lavere nivå. Fra menneskets synspunkt i de tre verdener er dette ego, eller denne solar-herre, evig. Han består under inkarnasjonenes syklus, liksom personligheten består under den lille, fysiske livssyklus. Ikke desto mindre er denne eksistensperioden kun relativt permanent, og den dag opprinner da det liv som uttrykker seg gjennom egoet, solar-herren eller manasa-devaen, søker å løsgjøre seg og vende tilbake til den kilden som den opprinnelig utgikk fra.
Livet, som manifesterte seg som en sol-engel, og som holdt sammen den egoiske formen, trekker seg da gradvis tilbake, og formen oppløses langsomt. De mindre liv som har holdt den sammen, vender tilbake til devasubstansens opprinnelige kilde.
På det tidspunkt da den fjerde innvielse er oppnådd, er tilintetgjørelsens arbeid fullført, Sol-engelen vender tilbake til sitt eget sted etter å ha utført sin oppgave, og de solare liv søker deres emanasjonspunkt. Livet inne i formen oppstiger da i triumf til sin ”Fader i Himmelen”, liksom livet inne i det fysiske legemet i dødsøyeblikket søker sin kilde, egoet.
I neste bok, Discipelskab , finner jeg i registret under Solengel. Se: Nærværelsens engel.
Her finner vi det samme som jeg har tatt med fra Innvielse forklart på en annen måte:
Her står det at sjelen er opptatt av livet på dens eget plan. Personlighetslivet, som er sjelens ufullkomne uttrykk, eller skyggen i de tre verdener, gjør slett ikke inntrykk på sjelens bevissthet. Men etter hvert som personen utvikler seg og sjelen i stadig større utstrekning har dratt nytte av det beste av det som den strebende personlighet har oppnådd, vender den langsomt oppmerksomheten mot personlighetens sinn. Sjelen er også oppmerksom på den som en faktor, som motarbeider det sanne sjelsuttrykk i livets ytre verden. Da begynner kampen mellom sjel og personlighet – kampen mellom de høyere motsetningers par – bevisst å bli utkjempet fra begge sider. Det er viktig å ha dette i tankene. Denne konflikt kulminerer forut for hver av de tre første innvielser i konfrontasjonen mellom de to motstanderne, når terskelens vokter (innvielsens vokter, min bror) og nærværelsens engel står ansikt til ansikt.
I Esoterisk psykologi får vi fortsettelsen:
Det er en høyere dualitet, som det er nødvendig å henvise til. For disippelen er det dualiteten som viser seg, når terskelens vokter og nærværelsens engel står over for hverandre. De utgjør det siste motsetningenes par.
Terskelens vokter betraktes ofte som ulykke, en katastrofe som må unngås, og som det ondes endelige kulminasjon. Ikke desto mindre vil tibetaneren minne dere om, at vokteren er ”den som står foran Guds port”, den som dveler i skyggen av innvielsens portal, og den som ser Nærværelsens engel med åpne øyne, som de gamle skrifter sier. Vokteren kan defineres som summen av den lavere naturs krefter, som kommer til uttrykk i personligheten før opplysning, inspirasjon og innvielse. Personligheten per se er på det stadium overmåte maktfull, og vokteren legemliggjør alle de psykiske og mentale krefter, som ned gjennom tidene ble utviklet i et menneske og dyrket med omhu. Man kan betrakte den som den tredobbelte materielle forms maktfulle styrke forut for dens viede og bevisste samarbeide med sjelens liv og i tjeneste for Hierarkiet, Gud og menneskehet.
Terskelens vokter er alt det et menneske er, bortsett fra det høyere åndelige selv. Den er guddommelighetens tredje aspekt, som det uttrykkes i og gjennom den menneskelige mekanisme. Dette tredje aspekt må etterhånden underordnes det annet aspekt, sjelen.
De to store motsatt rettede krefter, engelen og vokteren, føres sammen – ansikt til ansikt – og den endelige konflikt finner sted. Igjen er det, som dere kan se, et møte og en kamp mellom et annet og et høyere motsetningers par.
Nærværelsen engel og terskelens vokter møtes på det mentale plan på innvielsens vei.
Selv om Asger har tatt for seg Kosmisk ild, kan jeg ikke dy meg for å referere et lite avsnitt:
I Kosmisk ild, står det :
Solenglene har den største okkulte betydning for mennesket, for de vedrører dets egen grunnleggende natur, og er også den skapende kraft det arbeider med. Spørsmålet om Solenglene og deres forbindelse med mennesket er et stort mysterium, og hele emnet er omgjerdet med så snirklete legender at den studerende er tilbøyelig til å fortvile over aldri å nå fram til den ønskede og nødvendige tankeklarhet. Ennå er det ikke mulig for alvor å spre de skyer, som skjuler det sentrale mysterium. Solengler er vesener av en høy åndelig orden med en foredlet bevissthet. De har samme forhold til de åndelig forløste og befridde verdensbraminer eller nirmanakayerne, som disse har til den alminnelige menneskehet. Englene var slike braminer i tidligere mahaman-vantaraer (Det store tidsrom mellom to solsystem. Denne betegnelsen anvendes ofte om de større solare cykler. Den antyder en periode med universell aktivitet). De tilbrakte enorme, slitsomme og lidelsesfulle perioder med å realisere visdommen i verden.
Jeg synes Solengelen er noe av det mest fascinerende vi kan beskjeftige oss med. Men det er ikke så enkelt å skjønne. Men det er svært interessant, særlig siden det angår en selv i høy grad.
Nå skal vi ha en pause på 10 minutter. Deretter skal vi ha en meditasjon på Solengelen. Da kan dere be om visdom og innsikt. Etter meditasjonen tar vi en liten runde og snakker om hva dere fikk ut av det.
Referanseliste:
Pedersen, B. Kim: Esoterisk Gruppe Norden. Meditation., 1-2 Løven 23/7-22/8 – 2007. MP3-plate
Saraydarian, Torkom: Psyke og psykisme, B.2. – Kbh., Sankt Ansgars Forlag, 1988. - 429 s. – ISBN 87-875-0571-1 (Visdomsbøgerne), s.93
Lorentsen, Asger : Solengle. http://www.lightweb.org/dgc/materialer/artikler/Solengle.htm
Tjalve, Eskild: Devaer : naturåndernes og englenes verden. – 2. opl. – Bogan’s forlag, 2005. – 166 s. - ISBN 87-7466-292-9, s. 132
Bailey, Alice A.: Indvielse : menneskelig og solar. – Esoterisk Center Forlag, 1987. – 249 s. - ISBN 87-88365-06-9 s.127-30, s. 148-49
Bailey, Alice A.: Discipelskab i den nye tidsalder. Bind I. – Esoterisk center forlag, 1999. – 951 s. – ISBN 87-88365-17-4, s.837-38
Bailey, Alice A.: Esoterisk psykologi. B.II af En afhandling om De syv Stråler. – Esoterisk Center Forlag, 1993. – 790 s.- ISBN 87-88365-15-8, s.304-5
Bailey, Alice A.: En afhandling om kosmisk ild. – Esoterisk Center Forlag, 1996. – 1274 s. – ISBN 87-88365-16-6, s.638-39