Fortsettelse av diktsamlingen Far vel, min elskede

Det er tunge dager nå.

Jeg har liksom mistet

kontakten med deg,

selv om du er ved bevissthet

de korte periodene du

ikke sover.

Du ser på meg med

merkelige, tomme øyne.

Stemmen din har blitt rusten

og svært gammel,

og du anstrenger deg fælt

for å få sagt noen få ord

av og til…..

…Jeg føler at jeg allerede har mistet deg…..

…Og jeg vil heller huske deg slik du var

før du ble så syk…

26.4.2000

Jeg vet, via den teosofiske lære,

at døden begynner med

en impuls fra sjelen.

Den uttaler ”tilbaketrekkingsordet”,

dette påvirker hjertet,

hvor livstråden (bevissthetstråden) er forankret.

Dette fører til en kraftig vibrasjon

i eterlegemets energilinjer,

som på denne måte løsrives fra nervene.

Etter en pause begynner eterlegemet

å trekke seg ut av lemmene,

og beveger seg til den åpning

som sjelen har valgt til å

forlate kroppen igjennom-

solar plexus, hjertet eller

toppen av hodet.

Etter enda en pause, som kalles dødskomaen,

løsrives livstråden

og sjelen

trekker seg ut av den valgte åpning.

Den samler seg en kort tid i

sunnhetsauraen – den del av eterlegemet

som ligger utenfor kroppen.

Så forlater den eterlegemet helt –

og døden har inntrått….

For 4 dager siden

fortalte du meg at du hele

tiden hadde en følelse i solar-plexus,

som om noe liksom hele tiden strømmet ut derfra….

Du, som er Lars, sjelen din,

holder på å trekke seg ut av kroppen.

Tilbake blir til slutt bare et tomt skall,

frakken er liksom blitt utslitt

og bør snart kastes….

27.4.2000

Jeg rydder i kjøleskapet.

Heldigvis begynner det

å minke der,

det er jo ikke så mye

jeg spiser alene nå.

Det er fremdeles ting igjen

av maten jeg kjøpte inn

til bryllupsgjestene.

Mye må kastes –

for gammelt på dato…

Innerst inne finner jeg

to små hotell-pakninger med syltetøy….

Rare Lars,

du hadde alltid mani med

å ta med deg slike hjem

når du hadde vært ute og reist.

… og her fant jeg altså

minnene fra din siste foredrags-reise,

ikke mer enn 1 måned siden……

Jeg brister i gråt,

dette er så vemodig……

Litt senere skal jeg ha middag,

oksestek-rester fra min datter, Trine.

Mens jeg danderer tallerkenen

med yam, erter, gulerøtter, rosenkål,

oksestek og bearnaise-saus, ser jeg

at det mangler noe rødt.

En tanke farer gjennom hodet mitt,

..nå skal jeg jammen meg gjøre ære

på din siste hotell-pakning med

jordbærsyltetøy…

Det er jo nesten som tyttebær !

Jeg danderer det fint på siden,

og tallerkenen ser ut som et kunstverk !

Den røde klatten var virkelig prikken over i`en,

og det har også du vært i mitt liv…….

Og så inntar jeg vårens første måltid på terrassen

….helt alene….

27.4.2000

Alle som kommer innom

forteller deg hvor praktfull

hagen er med påskeliljer og vårblomster.

De lurer på hva du har gjort

med de for å få de så store ?

Plutselig sier du at nå vil du ut i hagen!

Jeg tar deg på alvor og

ringer hjemmesykepleien,

og de kommer 2 stk.

et par timer etterpå.

Du er ikke helt med lenger

i det som foregår rundt deg,

men en ting er helt sikkert,

du skal ut, og det skal vi

prøve og hjelpe deg til!

2 sykepleiere hjelper deg

fra senga og over i do - stolen,

den må brukes som rullestol.

Med litt strev får de på

deg ullklær og capsen fra Alaska,

den Espen ga deg etter sin tur dit.

Så styrer de deg ut av soverommet,

gjennom foyeren,

og nå har du det verste igjen,

det høye steget ned til yttergangen,

noen skritt der og et par skritt til

ut hovedinngangen, og til slutt ut

på trappa.

De hjelper deg mens jeg plasserer

en stol med ullteppe på toppen av trappa,

og etter en stor anstrengelse,

ikke minst fra din side,

ER målet nådd.

Du dubber litt av så sliten er du,

kroppen din er jo bare kraftløse knokler nå,

men sterk vilje har du fortsatt,

som alltid !

Så skuer du utover

de fantastiske blomsterbedene

med påskeliljer og vår-blomster,

jeg skulle likt og visst

følelsen du hadde inni deg

akkurat da !

Jeg springer over til 2 naboer,

og de kommer for å være med

på kaffe i hagen – akkurat som

i gamle dager !

Du får i deg ½ kopp kaffe

pluss ½ tørr kjeks,

ikke dårlig, for du har ikke fått

i deg noe føde på veldig lenge nå….

Så tar vi bilder, mange….

fra din siste tur utendørs….

27.4.2000

Alle sier at jeg må ta

vare på meg selv!

Men hvordan kan jeg klare det ?

Hele mitt liv består i å sjekke deg,

tømme uringlass, påse at du har

nok å drikke hele tiden,

smøre leppene dine for de tørker ut,

er du for varm eller for kald??

Koke klær hele veien,

jeg setter min ære i at det henger,

som perler på en snor hele veien,

rent håndkle med ren klut,

på rekke og rad,

rene t-skjorter og rene truser,

rent bad, rent toalett,

friske blomster overalt…..

Jeg må ta telefonen 10-15 ganger pr. dag,

svare høflig og interessert på

hvordan det står til.

Ta imot besøkende,

forsøke å være noenlunde frisk og opplagt,

koke kaffe, lage te….

Ikke tro at jeg ikke er takknemlig,

for all innsats fra mine barn,

nære venner og gode naboer….

alle de er bare fantastiske.

Hjemmesykepleien likedan,

jeg vet ikke hvordan jeg kan

få rost dem nok…..

Men jeg har nesten aldri

5 minutter for meg selv i

løpet av 1 døgn-

til og med om natten er

det noen som sjekker meg

mens jeg sover !

Og frihet er et av mine største behov !!!

27.4.2000

Camilla, vår gode nabo,

gjør mer underverker for oss

enn hun er klar over selv.

Hun sier at denne tiden

på en merkelig måte

har vært berikende for

henne selv.

Uttalige timer har hun

tilbrakt i vårt hus

i den siste måneden.

Enten ved ditt sykeleie,

samtalende,

med sin hånd i din.

Eller over kaffekoppen med meg,

tilstedeværende,

lyttende,

interessert,

ivaretakende.

Aldri nei i din munn,

du stiller når jeg trenger deg.

En barmhjertighetens samaritan !

28.4.2000

Du er merkelig til morningen i dag,

har flyttet rundt på ting på nattbordet

og det lille, runde bordet som står

ved siden av sengen din.

Jeg spør om hva du har holdt på med,

men du svarer at du ikke har gjort

noe som helst !

Så ser du så rart på meg og spør

så om jeg også er med på komplottet i mot deg ?

Jeg svarer deg ikke,

men jeg kjenner at jeg blir såret og motløs.

Jeg tar meg sammen, og snakker videre

til deg om vanlige ting.

Så forteller du meg at det er så lyst ute i dag,

at du kan ikke fortstå at det kan være

nødvendig for deg å stå opp i dag

og gå ut nå som det er så lyst ute !

Jeg funderer på

om du nå har fått eterisk syn.

Ser du nå utstrålingen fra plantene

buskene, alle ting?

Du er så svak nå,

og jeg vet at hjernen din ikke

får nok oksygen,

og derfor har du endret deg så mye.

Men hva ser du virkelig??

Jeg vet at når døden nærmer seg, så

kan man få eterisk syn.

Jeg må bare ta meg sammen,

og bare godta alt som skjer med deg.

Jeg elsker deg jo,

og har gitt deg lovnad om

at du skal få lov til å dø her hjemme,

og jeg har også lovet deg å påse

at du ikke har smerter!

Jeg vil stå på til jeg stuper,

jeg har likeså stor styrke

og stahet som deg,

jeg vil aldri tillate at noe

får slå meg ut når vi

har kommet så langt i dødsprosessen.

28.4.2000

Du har dårlige dager nå,

lever helt i din egen verden,

fabler og fokuserer på merkelige ting.

Jeg forsøker å forholde meg til deg

på samme måte som alltid.

Det er slutt på besøkende nå,

du er for dårlig,

det har ingen hensikt,

bare vi nærmeste er rundt deg.

Jeg går ned til deg om kvelden

for å sitte hos deg.

Tidligere på kvelden har din

gamle venn, Torolf, ringt,

og som jeg lovet han, vil jeg

forsøke å overbringe en hilsen fra ham.

Med en gang reagerer du,

du er tydelig rørt, og nesten

et smil glir over ansiktet ditt.

”H-a-n var her også i min 70-års dag” sier du,

og er helt klarttenkende !!

Jeg setter meg og holder hånden din,

den er så varm, så varm.

Tårene renner nedover kinnene dine,

og du sier at dette blir siste

natten din før du reiser.

Du ser på meg, og så sier du:

„T-u-s-e-n, t-u-s-e-n t-a-k-k

for at du har stelt så godt med meg

i alle disse årene !”

”Tusen, tusen takk, i like måte”, svarer jeg,

og tårene dine renner i strie strømmer.

”Du, d- u-”-

du orker ikke å si mer.

Så forteller jeg deg at når du har reist,

så vil jeg være den som steller

ditt jordiske hylster, pynte det og

gjøre det pent og fint før det går

tilbake til Moder jord.

Jeg spør om jeg nå kan få lov til

å stelle neglene dine og barbere deg.

Du nikker.

Etterpå ligger du med lukkede øyne,

du knuger min hånd med begge

dine hender.

Du puster tungt, og sier ”åh”

mange ganger.

Jeg lurer på om dine siste minutter

har kommet, så jeg observerer alt

som skjer med ansiktet

og kroppen din.

Så spør jeg om du har smerter,

du nikker og viser med hånden

at du har vondt i mage - -området.

Du sier at du er så varm.

Jeg tar dynen vekk, og så

smeiker jeg magen din ømt.

Det ser ut som du nyter det.

Så pakker jeg deg godt inn,

kysser deg på pannen,

smeiker kinnet ditt,

og du sier at jeg kan gå opp nå….

3.5.2000

2 venninner kom på besøk i går.

Vi koste oss på terrassen,

og hadde nyplantede blomster

rundt oss på alle kanter….

Til å begynne med dreiet

dere samtalen inn på andres

sykdom og problemer.

Jeg ba dere pent om vi heller

ikke kunne snakke om blomster

og positive ting…..

Natta ble forferdelig……

Jeg lå lenge og vrei meg

og fikk ikke sove.

Til slutt sovnet jeg inn i

de verste mareritt med mye ubehag.

Klokken 3.30 sto jeg opp,

støl og med verk i hele kroppen.

Jeg laget meg 2 skiver med

grisla - brød og tyttebærsyltetøy,

kokte kaffe og leste morgenavisa

som nettopp var kastet inn på

inngangstrappa…..

3.5.2000

Legen vår kommer på besøk,

nå har vi ikke sett ham på 3 uker,

han har vært på ferie.

Det var så godt at du tok deg

god tid til meg også,

godt å få snakke med en lege

om erfaringene med den døende

og også om egne problemer….

I dag fant han forstørrelse av

leveren og klumper i magen din…..

Dette er sikkert årsaken til

stikningene og de diffuse smertene

du har klaget over i det siste.

Allikevel holder du ut, vennen min.

Det er helt utrolig at du i

mesteparten av ditt sykdomsforløp

på over 3 år, har vært smertefri….

4.5.2000

Så kom tiden for smerter

til deg også.

I ettermiddag klaget du faktisk

for første gang siden du ble

sengeliggende for 5 uker siden.

Klary og jeg satt på hver

vår side av sengen din og healte deg.

Det hjalp en liten stund.

Men jeg måtte tilkalle legen, og du

fikk en smertestillende sprøyte.

Den hjalp ikke,

og da ble det neste steget morfin.

Plutselig var hele huset

fullt opp av folk –

hele den nærmeste familien

på begge sider var tilkalt.

Du var utrolig utmattet og sovnet,

og da du våknet, var

du i lykksalighetens land…..

Du var så lykkelig,

hadde det så herlig sa du,

i din morfinrus

og med alle dine rundt deg…..

Vi var vel alle sikre på

at du ikke ville overleve natten.

Så jeg dro ut for å kjøpe friske blomster,

jeg ville så gjerne at du skulle ha

et vakkert døds –rom.

Jeg tente levende lys,

og spilte din yndlingsmusikk….

I natt satt to av dine barn

og våket over deg,

de delte det opp med en økt

fra 00-03, og en fra 03-07.

Du sov stort sett gjennom hele natten,

og forunderlig nok,

klokken 8.45 var du våken!

”Er jeg død nå?” spurte du.

”Nei, du er fremdeles her”, svarte jeg.

Du var nå rolig og smertefri,

og vi hadde fått en ny dag

å ta fatt på sammen…….

8.5.2000

Vi har gjennomgått noen

svært tøffe og vanskelige dager.

Morfinen virket bra kun en gang,

siden ble du rett og slett psykotisk av det -

du trodde du var den nye Messias

eller kapteinen på et stort skip.

Mye redsel, angst og frykt kom

opp i deg, og du ville hele tiden

ut av sengen -

men du klarer jo ikke

å stå på egne ben !

Jeg sa stopp til morfinen,

du klager ikke over smerter lenger,

og den forandret deg til noe

du ikke er,

eller noensinne har vært.