Fortsettelse av diktsamlingen Far vel, min elskede

18.5.2000

Endelig er reisen denne gangen fullbyrdet !

Jeg har hatt skriveblokkering,

all min energi og oppmerksomhet

har gått til å følge opp deg.

Det har vært virkelige tøffe tak,

det må jeg ærlig innrømme.

Ikke i min villeste fantasi

hadde jeg kunnet forestille meg

at din siste slutt skulle

bli så voldsom, vanskelig og krevende.

Vi trodde alle

at du skulle sovne stille og rolig inn.

Det har vært en utrolig lidelse

å se deg kjempe en så desperat

kamp mellom liv og død.

Noe av det siste du meddelte meg

var at det var så vanskelig for deg å

atskilles fra meg……

Jeg svarte deg med å si

at jeg hadde satt deg FRI,

og at du bare måtte gå

mot DET STORE LYSET………

Da du ble så dårlig

at hjernen, fornuften og kunnskapen

svekket deg,

sto du kun igjen med din ur - kraft:

LIV eller DØD…..

Du viste deg så sterk,

helt til det siste –

at overlevelsesevnen og kraften

var inntakt.

Du ville ikke la deg overmanne

av noe som helst,

og den kraften var så sterk –

at du brukte utrolig lang tid

på å dø……

Til slutt lå du der som

et svært såret dyr,

som led og led,

og ikke ville gi slipp.

Du hadde ikke spist på ukevis,

heller ikke mye mat

og næring hadde kommet

ned i din mave

det siste året.

De siste 4-5 døgnene

gjorde det ikke annet

enn å syde ut avføring,

avføring, avføring……..

Det luktet død, fordervelse,

forråtnelse over hele huset.

Det forplantet seg i alle rom,

i alle mine klær, i alle porer.

Jeg, og mine nærmeste hjelpere

holdt ut…….

Vi kjempet sammen med deg,

og vi bisto hjemmesykepleien

med stell og skift.

Det var en kamp hele tiden,

for du kjempet imot oss,

med en enorm kraft i

armene……

Hjemmesykepleierne var alltid like

kjærlige, omsorgsfulle og vennlige,

vasket deg, stelte deg,

skiftet bleier og kladder,

smeiket deg,

strøk deg over håret,

sa vennlige og kjærlige ord .

De var engler som var sendt til oss

for å hjelpe oss…..

De viste, hver dag i 6 uker,

alltid omsorg og kjærlighet,

både for deg og meg,

alltid, på hvert et skift,

hele veien, uten stopp.

Kjærlige klapp på skulderen,

kjærlige smeik på kinnet,

vennlige, forståelsesfulle ord.

Jeg håper at dere fra nå av, alle,

vil være velsignet,

for det fortjener dere virkelig,

alle sammen……

Dere var virkelig englene våre !

TUSEN, TUSEN TAKK !!

Siste dagen oppsto…….

Klary og jeg bestemte fra morningen av,

at nå orket vi ikke lenger å bistå

i stell og pleie,

begeret var fullt,

vi hadde det langt opp i halsen,

dritt,dritt og atter dritt,

stanken som gjennomsyret

hele huset, oss,

legemet i forråtnelse, lik….

Vi bestemte også,

at nå ville vi ikke lenger

sitte hos deg hele veien

og gi deg konstant lys,

kjærlighet og kraft.

Vi trodde nå,

at kanskje vi hadde gjort feil

ved å gjøre dette hele veien,

kanskje hadde dette forlenget

din livstid, men også din lidelse….

Vi hadde for lengst sluppet deg fri,

men allikevel fortsatte vi å gi

deg denne næringen hele veien.

Nå ville vi hjelpe deg ved

å slutte med dette.

Vi lot deg nå ligge i fred,

mitt hjerte vrengte seg av smerte

hver gang jeg var nede og

sjekket deg…….

Puster du ?

Puster du ikke ?

Min elskede Lars sin sjel

hadde allerede forlatt sitt legeme,

dette var jeg fullstendig klar over.

Din bevissthetstråd var trukket ut,

din sjels fragment var ikke lenger der,

den var blitt forenet med STOR - sjelen din.

Tilbake lå bare en robot,

en datamaskin som ikke

lenger fungerte som den skulle……

Bare gamle data - programmeringer

utspilte sitt siste skuespill.

Dette visste jeg,

allikevel var jeg alltid i tvil.

Tenk om han fremdeles har bevissthet,

kanskje du fortsatt lider ?

Har en lidelse større enn min, som

når jeg ser deg liggende slik ?

Jeg forsøker å vifte foran øynene dine

de to siste døgnene,

du lå med vidåpne øyne,

tomt stirrende opp i taket,

men du viste ingen reaksjon.

Men hendene dine opphørte

ikke sine bevegelser

før ca. 1 time før du døde…..

18.5.2000

Klary laget stor frokost til oss i dag,

tok frem alt det vi hadde av pålegg,

kokte egg, laget kaffe og ristet brød.

Jeg tente de store kubbelysene på spisebordet,

vi har alltid hatt levende lys når

vi skal ha det hyggelig i hjemmet vårt…..

Trine, min datter , kom sammen

med barnebarnet, Ronja, og

vi var lenge opptatt med den

lille sjarmørerinnen !

Til slutt satt hun på

blondeduken midt på stuebordet,

dro i bladene på blomsteroppsatsen,

bøyde seg frydefullt mot kubbelyset

og mot sild, rekesalat, agurk og tomater !

Du herlige, lille menneskebarn,

hvilken glede og kjærlighet du gir oss !

Etterpå bestemte vi oss, Klary og jeg,

at vi ville gå tur med Ronja og hunden, Lady,

ned til sjøen for å få frisk luft,

det var så lenge siden sist…

Trine skulle passe på deg,

og vi hadde 40 minutter til rådighet.

Vi gikk av gårde,

og Lady var så trengt,

hadde gått for ”lut og kaldt vann”

de to siste døgnene,

ingen hadde hatt tid til luftetur med henne.

Hun hadde ikke kommet lenger

enn rett utenfor huset, til plenen,

før hun lot sin avføring komme….

Stakkars Lady, men hun vet,

hvor glade vi er i henne,

og hun forstår….

Så gikk vi av gårde,

to ”halvgamle” bestemødre,

et nydelig barnbarn

og en hund….

Det var utrolig deilig å komme ut

jeg hadde ikke gått tur på flere uker,

trekke inn frisk luft,

slippe ansvaret for en døende person

i 40 minutter -

for en befrielse!

Vårt første problem blir Ronja….

I utgangspunktet i sittende stilling -

til slutt sovende i nedglidd stilling…

Det burde vært enkelt å få lagt henne ned,

men til tross for 8 år til sammen

med høyskoleutdanning,114 års livserfaring,

men med fullstendig mangel på teknisk innsikt,

så klarte vi det ikke……

Ronja opplevde en luftetur

i ca. 60 graders vinkel, fremoverbøyd,

og måtte bare glemme formiddagshvilen,

men tilpasset seg fort situasjonen,

foroverbøyd, og dette var en ny erfaringsvinkel !!

Når himmelen til slutt åpnet seg, og den

regnbygen kom, kuliminerte turen

til det ytterste !

Klary trakk opp alle glidelåser,

og det ble til en kontinuerlig

”Titt deg – lek!”

Ungen frydet seg…..,

og bestemødrene ble våtere og våtere,

på høyre siden bare !

Vi lo, og lo og lo –

befriende regn !

Vi følte oss virkelig renset av det –

vi må jo alltid forene oss med naturkreftene,

aldri vegre oss mot de…….

Mens jeg gikk der, dryppende av regn på høyre side,

tenkte jeg;

Nå blir jeg renset, nå blir jeg tilført energi…….

Og det samme hadde Klary følt.

Vi kom hjem,

Klary og Ronja ble stående ute

og prate med en venninne.

Jeg fikk en sterk intuisjon om å

komme meg fort inn…..,

og jeg sprang fort inn til Lars……….

Hendene og føttene hans hadde begynt å bli blå……

Fort slo jeg nummeret til hjemmesykepleien….

Det gikk ikke mange minuttene før de var på plass……

Jeg ba de rydde rommet for uvesentlige ting.

Jeg tente levende, hvite lys og røkelse.

Rommet var fra før av pyntet med friske blomster,

lilje – konvaller, ametyster og krystaller,

og jeg satte på nydelig klassisk musikk.

Tiden var kommet til å sette seg ned…….

Hjemmesykepleierne var, som alltid, svært diskrete;

”Ønsker du å være alene med Lars nå ?”

”Nei, for all del – vær nær meg !”

De satte seg diskret ned bak meg,

og Klary, vår kjære venninne,

satte seg rett bak meg på venstre side.

Jeg la høyrehånden på Lars sine hender,

og venstrehånden på pannen hans.

Musikken, blomstene, edelstenene –

tilstedeværelsen av kjærlighet og omsorg –

alle disse positive energiene omsluttet oss –

og stunden og tiden var bare fylt

av meget positive energier.

Vi satt der

4 mennesker, foruten deg,

i en vidunderlig atmosfære.

Vi andre var alle observerende, lyttende

til ditt siste fragment i denne

inkarnasjonens livsprosess.

Jeg følte via min hånd din hjernes aktiviteter,

pusten ble langsommere og langsommere,

intens aktivitet i hals – regionen,

adamseplet i bevegelse opp og ned.

Til slutt stoppet pusten…….

Jeg fortsatte å holde deg lenge…….

Til slutt så jeg bort på sykepleier,

hun nikket,

men jeg fortsatte å holde på deg…..

Etter enda en stunds opphold,

pustet du en siste gang inn igjen –

og så var det slutt…….

Men fremdeles kjente jeg aktivitet i pannen,

og jeg holdt fortsatt.

Etter noen minutter, ba jeg sykepleier holde,

og hun sier :”Det er ikke lenger

noen aktivitet – nå er det slutt”.

Vi, Klary og jeg trakk oss tilbake….

Selv om jeg hadde lovet å stelle deg,

er jeg sikker på at du forstår,

at det også for meg ble for mye til slutt….

Jeg er helt sikker på det, og derfor vil jeg ikke

bli forfulgt av noen skyldfølelse.

Jeg satset alt jeg hadde å gi,

i min store kjærlighet til deg,

og jeg gjorde absolutt alt

det jeg kunne for deg i de

siste 8 ukene på ditt dødsleie…

”Englene” tok grovarbeidet.

Trine, min datter, hadde tidligere ytret ønske

om at hun ville være med å stelle deg.

Aldri har en mann hatt en stedatter som

har elsket sin stefar så mye som henne….

Trine, sammen med sykepleier Nina, kledde deg

i ny - strøken, hvit skjorte og en sort tvers

over gata sløyfe.

Jeg var liksom med bare ved å være der...

Vår kjære venn, Odd Ståle, tok seg fri fra jobb,

og kom med nydelig sengetøy med hardangersøm,

friske roser, syriner og epleblomster….

Vi pyntet så nydelig i sengen din,

du lå der, og var så vakker og fredfull,

men DØDEN er totalt annerledes enn LIVET.

Du lignet på en asket fra Himalaya,

men jeg visste bare,

at denne mannen har jeg elsket dypt,

og jeg vil for alltid elske ham

dypt og inderlig...