Fortsettelse av diktsamlingen Far vel, min elskede

Da du var inne i den verste perioden,

sa du plutselig en natt

at du var så sulten !

Du ville ha lapskaus, og det spiste du,

ganske mye til å være deg,

du har jo ikke spist på flere uker !

Du sover mye, og da har du det godt,

men plutselig kommer uroen over deg…..

Du prøver å uttrykke noe

som ikke alltid er like

lett å forstå - du har

laget deg nye ord som

bare du forstår…..

Heldigvis kjenner du meg igjen.

En natt da du var inne i

en stor fantasi, stopper du

plutselig opp, peker mot meg

og sier til sykepleierne fra natt - patruljen:

”Der er min elskede Arnhild !”

Det er godt at slike ting kommer,

det gir meg trøst i en heller

tung, vanskelig og veldig krevende tid.

Jeg vil at du bare skal ha det godt,

og jeg blir sorgfull når jeg ser at

du er redd og frustrert…….

9.5.2000

Takk til Gud for de gode støttespillerne.

I formiddag får jeg en telefon :

”Arnhild,

jeg vil bare si deg at jeg tenker på dere !”

En kollega fra 15 år tilbake

ville bare ringe og formidle dette.

Det varmet meg utrolig……

Tusen, tusen takk, Gunn….

Vår gode venn, Odd Ståle,

støtter opp som alltid.

Ringer hver dag, og kommer

på besøk så ofte han kan.

Synger favorittt - sangene dine,

Han er min sang og min glede

og Den himmelske lovsang.

Han ber for både deg og meg,

og vi blir ivaretatt.

Mange venner sender oss healing,

kjærlighetsenergien strømmer i mot oss,

gir oss kraft til å holde ut….

Det er godt å ha barn og barnebarn

i nærheten,

de kommer daglig.

Barnebarna gir meg alltid

stor glede og kjærlighet,

de lyser opp i tilværelsen og gir

meg mot til å gå videre -

også til dagene som kommer…..

10.5.2000

Dagen for blomsterfestival i Frelsesarmeen !

Vår gode venn, Odd Ståle, står hvert år

som arrangør for dette.

Da stiller venner, venners venner,

kolleger og beboere

på sykehjem i Frelsesarmeen

og fyller den opp i hundretall!

I går var du så dårlig at jeg

måtte sitte og våke over deg hele veien,

og jeg var sikker på at jeg måtte avskrive

å få være med på dette.

Men til morningen i dag var

tilstanden mer stabil, så jeg

organiserte meg optimistisk

med pass til deg.

Jeg gledet meg som en unge

til å komme ut av dette

huset for en stund.

Jeg fortalte deg hva jeg skulle, men

da ropte du ut:”Nei, nei!!!”

Du vil helst at jeg skal sitte

hos deg hele tiden,

men hvis jeg gjør det,

blir jeg helt skrullete !

En venninne kom og hentet meg,

to andre venner hadde møtt opp

tidlig for å holde av plass til oss.

Det trengtes, for oppmøtet var 600 mennesker !

Armeen var full av blomster i alle fasonger,

fruktkurver og kunst som skulle utloddes,

og det var kjente fjes overalt.

Det var praktfull stemning,

og salen og galleriet var

fylt opp av positive energier…

………..

I fjor var du med ,og på oppfordring

leste du Prestens tale i Peer Gynt

for hele forsamlingen.

En måned tidligere hadde du kommet

hjem fra kreftavdelingen i rullestol.

Mot alle odds kom du deg da, og fikk

i gave fra universet et år til å leve….

15.5.2000

Da jeg kommer hjem,

springer jeg lykkelig inn på rommet ditt

for å vise deg den flotte gevinsten.

Jeg snakker i vei og forteller deg om alt,

tenk du smiler og er helt med !

Jeg sier at det vil passe fint på veggen bak deg -

men da rister du på hodet, og peker

mot veggen foran deg.

….”Der, så jeg kan se det,” sier du !”

Herre-Gud, dette er nesten ikke til å tro !

Jeg blir så lykkelig, og springer og leter

etter spiker og hammer,

og i en fart kommer maleriet

opp på veggen.

Du smiler fra øre til øre, og er tydelig

fornøyd med gevinsten du også.

For første gang har vi vunnet noe på Frelsesarmeen !

Når natt - patruljen kommer, er det første

du gjør, å peke på maleriet på veggen !

Og så forteller du at jeg har vunnet dette på

utlodning i Frelsesarmeen.

Snakk om lysglimt i en svært vanskelig tid !

Så stoppet bare skrivingen opp

av seg selv…...

Plutselig forverret din situasjon seg slik

at det ble både for vanskelig og for

tidkrevende å skrive om dagene våre.

Nå gir vi deg medikamenter for

eventuelle smerter og for å

roe ned angsten og uroen din,

du kan ikke utrykke hvordan

du har det lenger…..

Du er veldig urolig, og

vil ut og opp hele veien…

Har kreften angrepet hjernen din ?

Eller er det bare at hjernen

ikke får nok oksygen ?

Det eneste du får i deg

er bitte litt vann og ”silo-vann”,

dette er det nye navnet ditt på solo!

Nå vegrer du deg mot alt,

pleierne får ikke engang stelle deg,

du blir sint og feier de vekk.

Du holder fast i ting,

hendene dine har det febrilsk

travelt hele tiden….

I to dager har du ligget

og holdt fingrene fast

i gummislangene til

det permanente kateteret.

Du surrer ledningen til

den automatiske sengen din

to ganger rundt hånden,

og holder krampaktig fast.

Du klamrer deg fast til livet -

du har blitt livredd for å slippe det nå………

Hjernen fungerer ikke som før,

og dette har fått overtaket på deg.

Du var så tillitsfull til døden,

den skremte deg ikke.

I 9 år har du studert teosofi,

og du vet at det ikke finnes

noen død, bare en overgang til

en annen dimensjon –

i første omgang, astralplanet.

For et par måneder siden

leste jeg mitt foredrag om

astralplanet for deg.

Grunnen til at jeg valgte

dette temaet, var at jeg da

ville benytte anledningen

til å repetere dette for deg,

før din overgang kom….

Dette ligger lagret i din bevissthet,

og dette tar du jo med deg –

når du til slutt

klarer å slippe taket….

Når du ikke sover, ligger du våken

i timesvis og snakker om

uforståelige ting;

noe om EU, EFTA, EF,

Bermuda-triangelet, om alle slavene,

og du lurer på hvor vi skal gjøre av de,

om skatter og avgifter.

Du er helt fiksert på bokstavene

i alfabetet - du ramser de

opp i uordnet rekkefølge,

setter lyd på de

og lar de tordne ut!

De ”stygge” ordene slynger du

også ut med skikkelig trykk på.

Du er ofte sint nå,

og kaller alle for ”dumma”.

Nå har du også klart å trekke ut

to permanente kateter –

det må jo ha gjort forferdelig vondt.

Så den løsningen må vi se bort fra nå.

Det er utrolig at noen kan bli så tynn

som du er nå……

Heldigvis får du av og til roen over deg,

og da sitter jeg lenge ved sengen din,

og vi har en intens øyekontakt hele veien,

uten at du sier et eneste ord.

Alt som kommer opp,

som du nå forsøker å uttrykke,

tror jeg er fragmenter fra

tidligere liv .

Det du uttrykker gir ingen mening for oss,

men det tror jeg det gjør for deg.

En dag mens Espen passet på deg

og han kom ned for å sjekke deg,

hadde du plutselig satt deg opp i senga og sagt :

”Se lyset – hvilken herlig følelse !”

Så hadde du lagt deg ned igjen,

og holdt deg for øynene for liksom

å skjerme deg for dette sterke lyset.

Du lukket så øynene, og la

deg over på siden.

Stort sett så har jeg klart å beholde

humoren min.

Jeg kan le av ting, og fremdeles

se det komiske i det tragiske.

Uten denne evnen tror jeg ikke

at jeg hadde klart å overleve…….

Noen ganger rammer tungsinnet meg,

jeg gråter sjelden nå, tør vel ikke å

åpne denne kranen.

Jeg må jo være sterk hele veien,

må holde ut,

jeg har jo lovet deg at du skal få dø hjemme,

og at jeg skal påse at du ikke har smerter.

Det er et sterkt psykisk press

å høre på deg i timesvis.

Din passive, sovende tilværelse

er over – du har fått uante krefter

i stemme og hender !

Du hyler og skriker hele veien;

”Arnhild, kom og hjelp meg-H-J-E-L-P !!”

Når jeg springer ned til deg,

ligger du helt rolig igjen,

og ser ut som om du er død.

Så sitter jeg en stund

og holder deg i handa,

og da er du helt rolig.

Så fort jeg forlater deg

og går opp igjen,

så begynner du atter med

hylingen og skrikingen igjen…..

4.5.2000

Så kom tiden for smerter

til deg også.

I ettermiddag klaget du faktisk

for første gang siden du ble

sengeliggende for 5 uker siden.

Klary og jeg satt på hver

vår side av sengen din og healte deg.

Det hjalp en liten stund.

Men jeg måtte tilkalle legen, og du

fikk en smertestillende sprøyte.

Den hjalp ikke,

og da ble det neste steget morfin.

Jeg har aldri fått studere øynene dine

så godt som nå.

Du er uten briller hele tiden, og

øynene dine er liksom blitt mer åpne.

Du har nydelige øyne,

de er snille, jeg ser din

sjels dyp i dem.

De er grå - grønne med et

ørlite streif av brunt

rundt pupillene.

I går sa du igjen noe

som lysnet tilværelsen for meg.

Du sa : ”Den-aller-beste-av-alle!”

Jeg sa :”Hvem er det?”

Igjen svarte du :”A-R-N-H-I-L-D !”

Du måtte bruke stor anstrengelse

for å få dette ut.

Jeg tror nå at du har bedre

kontakt med sjelen din

enn noen gang før i denne

inkarnasjonen.

Alt som kommer opp,

som du nå forsøker å uttrykke,

tror jeg er fragmenter fra

tidligere liv .

Det du uttrykker gir ingen mening for oss,

men det tror jeg det gjør for deg.

Tilstanden din forverrer seg…….

Nå kommer det bare svake pip

fra deg en gang i blant : ”H-J-E-L-P !”

Du kjemper for livet,

du nekter å la sykdommen

overmanne deg……

Det surkler i brystet ditt,

du har vondt for å puste,

og jeg vet ikke hvordan jeg

skal klare og hjelpe deg !

Vi får ikke i deg væske

lenger heller,

du blir mer og mer utmattet……

Flere ganger ringer jeg legevakten,

og hver gang kommer en lege;

en lege sier at du har begynnende lungebetennelse,

en annen sier at du har vann i lungene,

en tredje sier at du kan klare å leve lenge

enda hvis du bare får tilført væske nok…….

Herre - Gud, hvordan skal jeg kunne

hjelpe deg?

Jeg ser på frykten og lidelsen

i øynene dine,

og det er så forferdelig vondt

å oppleve deg slik……

En lege velger å gi deg

en sprøyte med 5mg morfin, og

etter 4-5 timer en til…..

Du roer deg, og

kjemper ikke imot lenger.

Denne medisinen tok

knekken på den store

motstanden din……

Etter siste sprøyte,

ligger du bare med

åpne øyne som ser

opp i taket –

hele natten,

helt til klokken 12.15 18/5……